Norge faller tilbake på den europeiske innovasjonsmålingen, mens KI-toget dundrer av gårde i ekspressfart. Skal små og mellomstore bedrifter overleve og lykkes i den teknologiske omstillingen, trenger vi lokalpolitikere som forstår verdien av en krone skapt.
Av Jørund Rytman, administrerende direktør i SMB Norge – ytringene står for skribentens regning.
Foto: SMB Norge
Det er en urovekkende utvikling vi nå ser i norsk næringsliv.
Mens OpenAIs modeller nå brukes av over én milliard aktive brukere, og ChatGPT har passert én milliard månedlige brukere, skaper teknologiboomen et nytt gullrush innen telekom og infrastruktur.
Samtidig står store deler av det norske hverdagsnæringslivet i en krevende spagat.
European Innovation Scoreboard for 2026 viser at Norge fortsatt er en sterk innovasjonsnasjon, men at resultatene våre har svekket seg det siste året. Norge endte på 10. plass blant EU-landene og de europeiske nabolandene som omfattes av målingen.
På WIPOs globale innovasjonsindeks ligger Norge fortsatt klart bak våre nordiske naboer Sverige, Finland og Danmark. Vi har gode forutsetninger, men klarer ikke i tilstrekkelig grad å omsette kompetanse, kapital og forskning til nye bedrifter, eksportinntekter og arbeidsplasser.
Dette handler ikke om mangel på vilje eller kreativitet hos norske gründere. Det handler om rammebetingelser som gradvis svekker initiativet, og om et politisk system som i altfor stor grad har fjernet seg fra den økonomiske hverdagen i landets små og mellomstore bedrifter.
Den digitale kløften øker
Vi befinner oss midt i en av de største teknologiske omveltningene i moderne tid.
Kunstig intelligens er ikke lenger et fremtidsfenomen for spesielt interesserte. Det er et praktisk arbeidsverktøy som allerede omformer alt fra kundebehandling og regnskap til cybersikkerhet, produktutvikling, kontorstruktur og ledelse.
Bedrifter som klarer å integrere disse systemene effektivt, kan hente ut store gevinster i form av høyere produktivitet, lavere kostnader og bedre tjenester. De som blir stående på perrongen, risikerer å bli irrelevante i løpet av oppsiktsvekkende kort tid.
For de minste bedriftene er terskelen farlig høy.
De har sjelden egne teknologiavdelinger, jurister eller ansatte som kan bruke flere måneder på å orientere seg i støtteordninger og offentlige søknadsprosesser. Daglig leder er ofte både økonomisjef, personalsjef, selger og kundebehandler.
Mange gründere opplever samtidig at Innovasjon Norges virkemidler treffer for sent, er for kompliserte eller krever en kapasitet de minste bedriftene ikke har.
Når dette kombineres med høye eierkostnader, vanskelig tilgang på risikokapital og en uforutsigbar næringspolitikk, blir veien fra idé til kommersialisering unødvendig lang og svingete.
Konsekvensen kan bli at eiere, kapital og nye selskaper søker seg til andre land. Vi kan ikke ta for gitt at morgendagens arbeidsplasser blir etablert i Norge.
Hvis vi fortsetter å eksportere våre beste hoder og lyseste ideer, vil vi få stadig mindre å leve av den dagen oljeinntektene flater ut.
Næringspolitikken skapes også lokalt
Hvordan snur vi utviklingen?
Svaret finnes ikke bare i departementene, på Stortinget eller i maktens korridorer i Oslo.
For hverdagsnæringslivet blir mange av de viktigste rammebetingelsene bestemt lokalt. Det er kommunene som behandler byggesaker og reguleringsplaner. De bestemmer hvor raskt nye næringsarealer kan utvikles, hvordan sentrumsområdene skal brukes, hvilke kommunale gebyrer bedriftene må betale, og hvordan offentlige innkjøp organiseres.
Det er i kommunestyrene avgjørende beslutninger tas om lokale arealplaner, næringsarealer, strømtilgang, grønne datasentre og etablering av nye arbeidsplasser.
Det er også kommunene som avgjør om offentlige anbud utformes slik at lokale småbedrifter faktisk har mulighet til å delta, eller om kontraktene blir så store og kompliserte at bare de største konsernene slipper til.
En lokal håndverksbedrift bør kunne konkurrere om å skifte vinduene på den lokale skolen.
Et nytt teknologiselskap bør ikke måtte vente i årevis på avklaringer om lokaler, strøm eller regulering.
En restaurant, butikk eller produksjonsbedrift skal ikke bli satt på vent fordi en søknad blir liggende mellom ulike kommunale kontorer.
Kommunal saksbehandling er næringspolitikk.
Flere bedriftsledere inn i kommunestyrene
Det er nettopp derfor SMB Norge nå kommer med en tydelig oppfordring til samtlige politiske partier frem mot lokalvalget i 2027:
Nominer flere kandidater med erfaring fra å starte, eie og drive bedrifter.
Norske kommunestyrer har mange dyktige representanter fra offentlig sektor. De tilfører viktig kunnskap og erfaring, og de aller fleste ønsker det beste for lokalsamfunnet.
Men offentlig ansatte er overrepresentert i lokalpolitikken, mens gründere, selvstendig næringsdrivende og ledere fra små og mellomstore bedrifter ofte er svakere representert.
Vi trenger en bedre balanse.
Altfor få lokalpolitikere har selv kjent på kroppen hva det innebærer å snu hver krone for å dekke lønnskostnadene til ansatte.
Altfor få har opplevd hvordan en forsinket tillatelse, en plutselig avgiftsøkning eller én dag uten drift kan få alvorlige økonomiske konsekvenser for en liten bedrift.
Når en lokalpolitiker har bakgrunn fra næringslivet, bringer vedkommende med seg en nødvendig realitetsorientering inn i kommunestyret og de kommunale utvalgene.
De forstår at en forsinket tillatelse ikke bare er et administrativt problem. Det kan bety tapte inntekter, utsatte investeringer eller arbeidsplasser som aldri blir opprettet.
De vet at unødvendig byråkrati og trege saksbehandlingstider ikke bare betyr irriterende skjemaer. Det er faktiske utgifter som i verste fall kan utgjøre forskjellen mellom overskudd og konkurs.
De vet også at kommunens inntekter og velferdstjenester over tid er avhengige av verdiene som skapes i privat næringsliv.
Før velferden kan fordeles, må verdiene skapes.
Fra politisk teori til praktisk økonomi
Norge har alle forutsetninger for å være en digital og innovativ stormakt.
Vi har en høyt utdannet befolkning, sterke institusjoner, god digital infrastruktur, betydelig kapital og en omstillingsdyktig arbeidsstyrke.
Men vi kan ikke regulere oss til innovasjon.
Vi kan ikke skatte oss til vekst.
Og vi kan ikke forvente flere gründere og investeringer dersom det blir stadig mindre attraktivt å starte, eie og utvikle bedrifter i Norge.
Politikkens oppgave må være å gjøre det enklere å starte, drive, investere og ansette.
Det krever raskere kommunal saksbehandling, tilgjengelige næringsarealer, enklere regelverk, bedre samarbeid med lokalt næringsliv og offentlige anskaffelser som også er åpne for små og mellomstore leverandører.
Kommunene må ikke bare lage næringsplaner. De må forstå næringslivet.
Skal vi snu den negative utviklingen på den europeiske innovasjonsmålingen og tette avstanden til våre nordiske naboer, må arbeidet begynne nedenfra.
Vi må bygge en ny kultur for samarbeid mellom det offentlige og det private. Det starter i kommunene.
Mitt håp er derfor at partiene bruker nominasjonsprosessene frem mot lokalvalget i 2027 til å slippe til flere kandidater som kjenner bedriftenes virkelighet fra innsiden.
Vi trenger lokalpolitikere som forstår hva det vil si å ta risiko, betale lønninger, vinne kunder og skape arbeidsplasser.
Hvis ikke risikerer vi at hverdagsnæringslivet svekkes, bit for bit, mens resten av verden løper videre.