Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Hanne Lystad, bransjeleder rådgivning, Virke
Brage Baklien, seniorrådgiver politikk, Virke
Hvert eneste år må du grave opp deler av såkornet før det får gro. De fleste ville kalt det dårlig jordbruk. I Norge kaller vi det formuesskatt.
To bedrifter kan være like gode, ha de samme kundene og kjempe om de samme ansatte. Likevel får de ulike rammevilkår. Bedrifter som står for 7 av 10 arbeidsplasser i privat sektor, er eid fra Norge og må betale formuesskatt. Eiere bosatt i utlandet slipper unna og kan la overskuddet bli i virksomheten for å investere videre. Norske eiere må ta penger ut av selskapet for å betale skatt, selv når bedriften går med underskudd eller trenger kapital for å vokse.
Sannheten er brutal. Sverige, Danmark og Finland har vraket formuesskatten fordi den skader eierskap og investeringer. Norge har gått motsatt vei. Noen hevder at formuesskatten er nødvendig for rettferdig fordeling. Men det blir ikke mer rettferdig fordeling når norske eiere erstattes av kapitaleiere i New York eller Dubai.
Norske eiere støtter korps, idrettslag og kultur. Likevel har vi laget et system der de som står nærmest arbeidsplassene, får dårligere vilkår enn de som står lenger unna. For hver eier som presses ut av landet, forsvinner også ressurser som kunne ha reddet liv på sykehuset ditt, løftet skolen til barna dine, eller sikret barnehageplass til naboen din.
Skattekommisjonen endte med å stå fast i en politisk grøft, til tross for at formuesskatten bare utgjør 1,5 prosent av statens inntekter. Nå ligger ansvaret hos regjeringen og Stortinget. Enten fortsetter vi å flytte eierskap og beslutninger ut av landet. Eller så endrer vi kurs mens vi fortsatt kan.