FAGSPALTEN – Når høy kompetanse straffes: Akupunkturens paradoks i norsk helsepolitikk

Først ut i vår serie FAGSPALTEN, er Akupunkturforeningens styreleder, Liv Due-Andresen

Av Akupunkturforeningen – ytringene står for skribentens regning.

Norsk helsepolitikk bygger på et grunnleggende prinsipp: Pasienter skal møtes av kvalifisert helsepersonell, og myndighetene skal legge til rette for kvalitet, kompetanse og pasientsikkerhet. Derfor er det paradoksalt at et av de fagmiljøene som har investert mest i formell utdanning og kvalitetssikring, i dag opplever å bli marginalisert gjennom dagens regelverk.

For kvalifiserte akupunktører har kombinasjonen av manglende offentlig regulering og merverdiavgiftsplikt skapt en situasjon som verken fremmer pasientsikkerhet eller rettferdig konkurranse.

Et system som premierer lavere kompetanse

Medlemmer av Akupunkturforeningen har minimum fireårig bachelorutdanning godkjent av NOKUT. Utdanningen inkluderer omfattende opplæring i akupunkturfaget, i tillegg til grunnmedisinske fag som anatomi, fysiologi og patologi.

Likevel er behandlingene deres pålagt 25 prosent merverdiavgift.

Samtidig kan andre autoriserte helsepersonellgrupper tilby akupunktur uten merverdiavgift, selv om deres opplæring i selve akupunkturmetoden i enkelte tilfeller kan begrense seg til korte kurs.

Resultatet er en konkurransevridning som er vanskelig å forklare både faglig og politisk. I praksis betaler pasienten mer når behandlingen utføres av en spesialist med flere års utdanning enn når samme metode utføres av en person med betydelig mindre kompetanse innen fagområdet.

Det er vanskelig å se hvordan dette bidrar til bedre kvalitet eller økt pasientsikkerhet.

Pasientene taper

For den enkelte pasient er det nærmest umulig å vite hvem som har lang profesjonsutdanning i akupunktur og hvem som kun har gjennomført et kort kurs.

I dag finnes det ingen offentlig godkjenningsordning som gir pasientene enkel tilgang til kvalitetssikret informasjon om kompetansen til den som utfører behandlingen. Mange må derfor orientere seg gjennom forskjellige klinikkers markedsføring.

Dette er en krevende situasjon i et marked der pasienter naturlig nok forventer at behandling som tilbys både privat og ved norske sykehus er underlagt tydelige kvalitetskrav.

Dersom myndighetenes mål er økt pasientsikkerhet, bør regelverket stimulere til høy kompetanse – ikke gjøre det vanskeligere å velge den.

En rekrutteringskrise under utvikling

Konsekvensene stopper ikke ved dagens pasienter. De påvirker også fremtidens behandlingstilbud.

Når omfattende utdanning ikke gir konkurransefortrinn, blir det stadig vanskeligere å rekruttere nye studenter. Dette har allerede fått konkrete følger. Utdanningstilbudet ved Høyskolen Kristiania er satt på pause, samtidig som antallet organiserte akupunktører har falt dramatisk de siste årene.

Mens de seriøse utdanningsløpene svekkes, vokser markedet for kortere kurs og mindre omfattende opplæringstilbud.

Dette er en utvikling som burde bekymre alle som er opptatt av kvalitet i helsetjenestene.

Akupunktur er allerede en del av helsetjenesten

Debatten handler ikke om hvorvidt akupunktur brukes i norsk helsetjeneste. Det gjør den allerede.

Behandlingsformen benyttes ved en rekke norske sykehus og innen flere fagområder, blant annet smertebehandling, fertilitet, barselomsorg og rehabilitering. Mange pasienter møter derfor akupunktur som en integrert del av sitt helsetilbud.

Dette skaper en naturlig forventning om at fagområdet også er underlagt en form for offentlig kvalitetskontroll og regulering.

Når virkeligheten er at pasientene i stor grad må navigere på egen hånd i et uoversiktlig marked, oppstår et gap mellom forventning og faktisk beskyttelse.

Et spørsmål om likebehandling

Akupunktører søkte i sin tid om autorisasjon på linje med naprapater og osteopater. Mens disse gruppene fikk autorisasjon, fikk akupunktørene avslag.

Konsekvensen ble ikke bare manglende autorisasjon, men også at yrkesgruppen i praksis havnet utenfor kategorien helsehjelp – med de økonomiske og regulatoriske konsekvensene dette medførte.

Spørsmålet er derfor ikke nødvendigvis om akupunktur skal behandles annerledes enn andre profesjoner.

Spørsmålet er om kvalifiserte akupunktører skal behandles på samme måte som sammenlignbare helsefaglige grupper.

Tid for en ny vurdering

Stortinget har allerede bedt regjeringen vurdere om enkelte grupper som i dag omfattes av alternativ behandling, i realiteten yter helsehjelp, og om regelverket bør endres som følge av dette.

Det er derfor både naturlig og nødvendig å ta en ny gjennomgang av akupunktørenes rolle, kompetanse og regulering.

Vi mener tre prinsipper bør ligge til grunn:

• Like merverdiavgiftsregler for alle som utfører akupunktur.
• Tydelige utdanningskrav som beskytter pasientene.
• Offentlig anerkjennelse og regulering av kvalifiserte akupunktører.

Norge trenger flere helsetjenester som bygger på dokumentert kompetanse, ikke færre. Når de som investerer mest i utdanning og kvalitet rammes hardest av regelverket, er det ikke bare et problem for en yrkesgruppe.

Det er et problem for pasientene, for rekrutteringen og for tilliten til helsepolitikken.

Derfor er tiden inne for å gi akupunkturfaget en ny og helhetlig vurdering nå som også  norsk forskning, AcuBreast finansiert av Rosa Sløyfe, er publisert med gode resultater.

Her er info på studien: Terje Alræk, Hilde Skjerve, Anette Sørensen, Jun James Mao, Admassu N. Lamu, Weidong Lu, Gary Deng, Myeong Soo Lee, Stephen Birch, Tae-Hun Kim, Stein Atle Lie. Acupuncture for Cancer-Related Fatigue in Breast Cancer Survivors: the AcuBreast study, a Pragmatic Randomized Clinical Trial. Integrative Medicine Research (2026), doi: https: //doi.org/10.1016/j.imr.2026.101367