En kommentar av Førsteamanuensis Glenn Agung Hole om hva vi kan lære av ukrainsk entreprenørskap.
Dette er en kommentar, som gir uttrykk for skribentens meninger.
Foto: Klaus Jakobsen
Da millioner av ukrainere flyktet fra Russlands invasjon i 2022, ble europeiske myndigheter stilt overfor en historisk utfordring. Hvordan skulle man integrere mennesker som på kort tid hadde mistet hjem, arbeid, nettverk og trygghet?
I store deler av Europa har debatten naturlig nok handlet om bolig, språk, utdanning og arbeid. Men ett spørsmål har fått langt mindre oppmerksomhet enn det fortjener: Hvordan kan flyktninger bli entreprenører, arbeidsgivere og verdiskapere?
Dette spørsmålet er særlig relevant når vi snakker om ukrainere.
For blant dem som har kommet til Europa finnes det ikke bare arbeidstakere. Det finnes også gründere, bedriftsledere, teknologer, håndverkere og mennesker med erfaring fra å bygge virksomheter under forhold som ofte har vært langt mer krevende enn det de fleste norske gründere møter.
Erfaringene fra flere europeiske land viser at når denne kapasiteten mobiliseres, kan flyktninger bli en betydelig ressurs for økonomisk vekst og verdiskaping.
Spørsmålet er derfor ikke om potensialet eksisterer.
Spørsmålet er om Norge klarer å aktivere det.
Entreprenøren som drivkraft for økonomisk utvikling
Den østerriksk-amerikanske økonomen Joseph Schumpeter beskrev entreprenøren som den sentrale drivkraften bak økonomisk utvikling. I hans klassiske teori oppstår vekst når entreprenører introduserer nye produkter, tjenester, markeder og organisasjonsformer som utfordrer etablerte strukturer gjennom det han kalte «kreativ destruksjon» (Schumpeter, 1934).
Senere videreutviklet Israel Kirzner dette perspektivet ved å beskrive entreprenøren som en aktør som oppdager muligheter andre overser (Kirzner, 1973). Scott Shane (2003) argumenterer på tilsvarende måte for at økonomisk utvikling oppstår når individer identifiserer og utnytter muligheter i markedet.
Felles for disse perspektivene er at entreprenørskap ikke først og fremst handler om kapital. Det handler om mennesker.
Mennesker som ser muligheter.
Mennesker som skaper arbeidsplasser.
Mennesker som bygger nye virksomheter.
I dette perspektivet representerer mange ukrainske flyktninger en betydelig, men foreløpig underutnyttet ressurs i europeisk økonomi.
Europas erfaringer viser potensialet
Polen har blitt et av de mest interessante eksemplene.
Ifølge forskning fra European Bank for Reconstruction and Development (EBRD) registrerte ukrainere nærmere 39 000 virksomheter i Polen i perioden 2022–2023. Dette utgjorde om lag syv prosent av alle nye virksomheter etablert i landet i samme periode (Aksoy, Vézina & Lewandowski, 2025).
Forskerne fant også at ukrainsk entreprenørskap skapte positive ringvirkninger for polsk næringsliv gjennom økt økonomisk aktivitet og flere etableringer.
Utviklingen stopper ikke der.
En rapport utarbeidet for UNHCR viser at ukrainske flyktninger bidro med om lag 2,7 prosent av Polens BNP i 2024. Dette skjedde uten målbare negative effekter på sysselsetting eller lønnsutvikling blant polske arbeidstakere.
Storbritannia har valgt en annen modell, men med mange av de samme målsettingene.
Der har næringslivsorganisasjoner, entreprenørskapsmiljøer og frivillige organisasjoner utviklet programmer som hjelper ukrainske flyktninger med etablering av virksomheter gjennom mentorordninger, kompetanseutvikling, nettverk og markedsadgang.
Fellesnevneren er at entreprenørskap ikke betraktes som et integreringstiltak alene.
Det betraktes som næringsutvikling.
Hvorfor lykkes noen – og andre ikke?
Tradisjonell økonomisk teori har ofte fokusert på finanskapital som den viktigste innsatsfaktoren for vekst.
Nyere forskning viser imidlertid at kapital alene sjelden er nok.
William Baumol (1990) påpekte at entreprenørskapets betydning avhenger av institusjonene som omgir entreprenøren. I samfunn med gode rammebetingelser kanaliseres entreprenøriell energi inn i produktiv verdiskaping. I svake institusjoner skjer det motsatte.
Dette er et viktig poeng i diskusjonen om ukrainske flyktninger.
De fleste som kommer til Norge mangler ikke nødvendigvis kompetanse eller initiativ. Mange mangler derimot tilgang til de institusjonelle mekanismene som gjør entreprenørskap mulig.
Her kommer begrepet institusjonell kapital inn.
Institusjonell kapital kan forstås som summen av tillit, nettverk, normer, relasjoner, markedsforståelse og organisatoriske strukturer som gjør økonomisk aktivitet mulig.
Mennesker lykkes sjelden alene.
De lykkes gjennom tilgang til nettverk, erfaring og relasjoner.
Dette gjelder ikke minst entreprenører.
Mentorskap som bro mellom kompetanse og verdiskaping
Dersom det er én faktor som går igjen i forskning om vellykket entreprenørskap, er det betydningen av mentorer.
Kathy Kram (1985) dokumenterte hvordan mentorer spiller en avgjørende rolle for profesjonell utvikling, læring og karriereutvikling.
Senere forskning har vist tilsvarende resultater innen entreprenørskap.
Waters, McCabe, Kiellerup og Kiellerup (2002) fant at gründere som deltok i formelle mentorprogrammer oppnådde bedre resultater og høyere grad av mestringstro enn kontrollgrupper uten mentorstøtte.
Entreprenørskapsforskeren St-Jean har gjennom en rekke studier vist hvordan mentorer bidrar til økt læring, sterkere beslutningsgrunnlag og bedre overlevelsesmuligheter for nye virksomheter.
For flyktninger blir dette særlig viktig.
En ukrainsk entreprenør kan ha betydelig erfaring fra hjemlandet, men samtidig mangle kunnskap om norske markeder, reguleringer, kunder, finansieringskilder og forretningskultur.
Mentoren blir dermed mer enn en rådgiver.
Mentoren blir en institusjonell brobygger.
Gjennom mentorrelasjonen overføres ikke bare kunnskap, men også tillit, nettverk og legitimitet.
Fra et økonomisk perspektiv reduserer dette informasjonsasymmetrier og transaksjonskostnader – to forhold som ofte utgjør betydelige etableringsbarrierer.
Det er nettopp derfor OECD i økende grad fremhever mentorordninger som et sentralt virkemiddel for å stimulere migrant- og flyktningentreprenørskap.
Fra forskning til praksis
Gjennom forskningsprosjekter ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), i samarbeid med næringslivsaktører, investorer, inkubatorer og entreprenører i Vestfold, Telemark og Buskerud, har ett funn gått igjen med bemerkelsesverdig styrke: Tilgang til mentorer og erfarne næringslivsaktører trekkes frem som en av de viktigste faktorene for å lykkes med entreprenørskap.
Dette er også bakgrunnen for samarbeidet mellom SMB Norge, Norges Gründerforening og ulike regionale innovasjonsmiljøer om å styrke entreprenørskap og mentorskap som virkemidler for økt verdiskaping.
Gjennom arbeidet med MentorBank-konseptet og forskning på entreprenørskapsøkosystemer har målet vært å forstå hvordan erfaring, nettverk og kompetanse kan overføres mellom etablerte næringslivsledere og nye gründere. Erfaringene peker i samme retning som internasjonal forskning: Entreprenører lykkes sjelden alene. De lykkes gjennom tilgang til relasjoner, tillit og mennesker som kan åpne dører.
Dette er særlig relevant for ukrainske flyktninger.
Mange kommer til Norge med betydelig humankapital i form av utdanning, arbeidserfaring og entreprenøriell kompetanse. Samtidig mangler de ofte det som innen institusjonell teori kan betegnes som lokal institusjonell kapital – kunnskap om norske markeder, nettverk, kunder, finansieringskilder og forretningskultur.
Her kan mentorordninger fungere som en bro mellom eksisterende kompetanse og faktisk verdiskaping.
I praksis handler dette om å koble mennesker med erfaring fra norsk næringsliv sammen med mennesker som ønsker å etablere og utvikle virksomheter. Erfaringene fra både forskning og internasjonale entreprenørskapsmiljøer tilsier at dette kan være en av de mest kostnadseffektive investeringene et samfunn kan gjøre.
Norges uforløste potensial
Sammenlignet med flere andre europeiske land har Norge så langt hatt begrenset fokus på entreprenørskap som integreringsstrategi.
Mye av innsatsen har naturlig nok vært rettet mot kvalifisering og overgang til ordinært arbeid.
Det er viktig.
Men det er ikke tilstrekkelig.
For et land som etterspør flere gründere, flere vekstbedrifter og høyere innovasjonstakt, fremstår det som paradoksalt at man i begrenset grad forsøker å mobilisere den entreprenørielle kapasiteten som mange ukrainere faktisk representerer.
Dette er ikke bare et integreringsspørsmål.
Det er et spørsmål om fremtidig verdiskaping.
David Audretsch (2007) har gjennom flere tiår dokumentert hvordan entreprenørskap fungerer som en sentral drivkraft for regional utvikling, innovasjon og økonomisk vekst.
Dersom Norge ønsker flere arbeidsplasser og et mer dynamisk næringsliv, må vi også bli bedre til å identifisere og mobilisere entreprenørielle ressurser der de finnes.
En oppgave for SMB Norge og Norges Gründerforening
For SMB Norge og Norges Gründerforening representerer dette ikke bare en integreringsdiskusjon.
Det representerer en næringspolitisk mulighet.
Dersom Norge skal styrke entreprenørskap, innovasjon og verdiskaping i årene som kommer, må vi bli bedre til å mobilisere den entreprenørielle kapasiteten som allerede finnes blant dem som har kommet hit.
Erfaringene fra Polen og Storbritannia viser at dette er mulig.
Forskningen viser hvorfor det virker.
Når humankapital kobles med sosial kapital, institusjonell kapital og mentorskap, øker sannsynligheten for etablering, vekst og langsiktig verdiskaping betydelig.
Derfor bør entreprenørskap bli en langt viktigere del av Norges integrerings- og næringspolitikk.
Mens mye av integreringsdebatten handler om hvordan flyktninger kan tilpasse seg samfunnet, viser erfaringene fra Europa at det kanskje viktigste spørsmålet er hvordan samfunnet kan skape rammer som gjør det mulig for flyktninger å bli fremtidige arbeidsgivere, investorer og verdiskapere.
For blant dem som kom hit som flyktninger finnes det også fremtidige gründere, arbeidsgivere og verdiskapere.
Utfordringen er ikke å finne dem.
Utfordringen er å gi dem muligheten.
Av: Glenn Agung Hole er førsteamanuensis og entreprenørskapsforsker med 28 års erfaring fra norsk næringsliv. Han samarbeider med SMB Norge og Norges Gründerforening om entreprenørskap, kapitaltilgang, mentorskap og rammevilkår for norske gründere og vekstbedrifter
Referanser
Aksoy, C. G., Vézina, P.-L., & Lewandowski, P. (2025). Refugees and Entrepreneurship: Evidence from Ukrainians in Poland. EBRD Working Paper No. 310.
Audretsch, D. B. (2007). The Entrepreneurial Society. Oxford University Press
Baumol, W. J. (1990). Entrepreneurship: Productive, unproductive and destructive. Journal of Political Economy, 98(5), 893–921.
Kirzner, I. M. (1973). Competition and Entrepreneurship. University of Chicago Press.
Kram, K. E. (1985). Mentoring at Work: Developmental Relationships in Organizational Life. Scott Foresman.
OECD. (2024). International Migration Outlook 2024. OECD Publishing.
Schumpeter, J. A. (1934). The Theory of Economic Development. Harvard University Press.
Shane, S. (2004). A General Theory of Entrepreneurship: The Individual-Opportunity Nexus. Edward Elgar.
St-Jean, E., & Audet, J. (2009). The role of mentoring in the learning development of the novice entrepreneur. International Entrepreneurship and Management Journal, 8(1), 119–140.
Waters, L., McCabe, M., Kiellerup, D., & Kiellerup, S. (2002). The role of formal mentoring on business success and self-esteem in participants of a new business start-up program. Journal of Business and Psychology, 17(1), 107–121.