Kommentar av redaktøren
Når finanskrisen i 2008 diskuteres i dag, blir den ofte fremstilt som et klassisk eksempel på kapitalismens iboende ustabilitet. Historien fortelles gjerne slik: banker og finansaktører tok uansvarlig risiko i et deregulert marked, og staten måtte gripe inn for å redde økonomien. Denne forklaringen har blitt en slags etablert sannhet i den offentlige samtalen.
Men sett gjennom et markedsliberalt perspektiv – inspirert av økonomer som Milton Friedman – fremstår finanskrisen i langt større grad som resultatet av en rekke politiske beslutninger som over tid forvrengte kredittmarkedet og skapte en kunstig oppblåst boligboble.
Krisen var ikke først og fremst et uttrykk for kapitalismens sammenbrudd. Den var snarere en konsekvens av en økonomi hvor staten gjennom pengepolitikk, boligpolitikk og reguleringer hadde grepet stadig sterkere inn i markedets funksjonsmåte.
Billige penger og boligboble
Et av de viktigste bakteppene for finanskrisen finner vi i pengepolitikken etter IT-boblen tidlig på 2000-tallet. For å stimulere økonomien etter nedturen senket den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve, renten kraftig og holdt den lav i flere år.
Fra et monetaristisk perspektiv er dette et klassisk eksempel på hva Friedman advarte mot: når kreditt blir for billig over lengre tid, vil det nesten uunngåelig skape spekulative bobler i eiendoms- og finansmarkeder.
I dette tilfellet førte den lave renten til en enorm vekst i boligmarkedet i USA. Lån ble stadig billigere, etterspørselen etter bolig økte kraftig, og boligprisene steg år etter år. Resultatet var den massive oppblåsingen av det amerikanske boligmarkedet som i ettertid er kjent som United States housing bubble.
Politisk stimulert kredittvekst
Den ekspansive pengepolitikken var imidlertid bare én del av bildet. Samtidig førte amerikanske myndigheter en aktiv politikk for å øke andelen boligeiere i befolkningen. Boligeierskap ble sett på som et sosialt og politisk mål.
For å fremme dette målet spilte statlig støttede finansinstitusjoner som Fannie Mae og Freddie Mac en sentral rolle. Disse institusjonene kjøpte og garanterte store mengder boliglån fra banker.
Konsekvensen var at banker kunne gi stadig flere lån – også til låntagere med svak betalingsevne – fordi risikoen i stor grad ble flyttet videre til disse statlig støttede institusjonene og videre ut i finansmarkedene.
Dermed ble kredittstandardene gradvis svekket, samtidig som boligmarkedet fortsatte å vokse.
Moral hazard i finanssystemet
Et tredje element i en friedmansk analyse av finanskrisen er fenomenet økonomer kaller moral hazard. Når finansinstitusjoner forventer at staten vil gripe inn dersom systemet trues, kan det føre til økt risikotaking.
I årene før finanskrisen hadde amerikanske myndigheter allerede reddet flere finansinstitusjoner i vanskelige situasjoner. Dette bidro til en utbredt oppfatning i finanssektoren om at store banker i praksis var “too big to fail”.
Denne forventningen reduserte insentivene til forsiktighet. Når potensielle tap i siste instans kan bli sosialiserte gjennom statlige redningspakker, øker risikoappetitten i finanssystemet.
Reguleringer som forsterket sårbarheten
Paradoksalt nok spilte også enkelte reguleringer en rolle i oppbyggingen av risiko i finanssystemet. Kapitalkrav og regulatoriske modeller gjorde at banker i stor grad ble oppmuntret til å investere i bestemte typer verdipapirer – særlig obligasjoner basert på boliglån.
Disse instrumentene ble av mange oppfattet som relativt sikre, blant annet fordi de var knyttet til boligmarkedet og ofte hadde høy kredittvurdering.
Resultatet ble at banker over hele verden i stor grad satt med de samme typene eiendeler i balansen. Når boligmarkedet først begynte å falle, spredte derfor krisen seg raskt gjennom hele finanssystemet.
Kollapsen i investeringsbanken Lehman Brothers høsten 2008 utløste til slutt en global finanskrise.
En krise i et politisk påvirket finanssystem
Den etablerte fortellingen om finanskrisen fremstiller den gjerne som en konsekvens av uregulert kapitalisme. En friedmansk analyse peker i en annen retning.
Fra dette perspektivet var finanskrisen i stor grad resultatet av en kombinasjon av politisk motivert boligpolitikk, for ekspansiv pengepolitikk og institusjonelle strukturer som skapte sterke insentiver til overdreven risikotaking.
Markedet sviktet ikke i et vakuum. Det opererte innenfor et finanssystem hvor staten gjennom en rekke beslutninger hadde påvirket insentiver, priser og risiko.
Dermed blir finanskrisen ikke først og fremst et argument for mer statlig styring av økonomien. Den kan like gjerne tolkes som en påminnelse om hvor store ubalanser som kan oppstå når politiske mål og økonomiske mekanismer blandes sammen over tid.