Ifølge ferske tall fra Statistisk sentralbyrå mottar nyetablerte foretak i dag betydelig mindre offentlig støtte til forskning og innovasjon enn for bare fem år siden. Trenden er tydelig: De unge og nyskapende bedriftene, som skulle vært motoren i norsk omstilling, faller i økende grad utenfor virkemiddelapparatet. Dette skjer samtidig som totale bevilgninger til forskning og utvikling i næringslivet har økt svakt, justert for prisvekst.
Utviklingen peker mot en strukturell ubalanse. De etablerte og ofte større selskapene ser ut til å få stadig mer av de statlige virkemidlene, mens de yngste aktørene mister terreng. Dermed svekkes en viktig kanal for entreprenørskap og fornyelse – den delen av næringslivet som faktisk står for de fleste nye ideene, produktene og arbeidsplassene.
Et skjevt system
Tallene viser at det i realverdi ble bevilget 10,6 milliarder kroner til næringslivets forsknings- og innovasjonsprosjekter i 2024, en økning på om lag én prosent fra året før. Likevel har andelen nyetablerte foretak blant mottakerne falt markant. I 2019 mottok over halvparten av de helt unge bedriftene støtte fra Innovasjon Norge, mens andelen nå ligger rundt 40 prosent. Det betyr at langt færre oppstartsbedrifter får tilgang til de midlene som i utgangspunktet skal bidra til å utløse ny verdiskaping.
Denne utviklingen er urovekkende. De yngste foretakene har som regel svakere kapitalbase, mindre tilgang på sikkerhet og begrensede administrative ressurser til å søke støtte. Når virkemiddelapparatet i praksis favoriserer eldre bedrifter med solid økonomi, blir konsekvensen at konkurransen skjevfordeles. Man får et system som premierer lav risiko og stabilitet, fremfor nytenkning og initiativkraft.
Innovasjonens sårbare grunnmur
Nyetablerte bedrifter er de som bærer fremtidens ideer. Det er her de uventede løsningene oppstår, og det er her radikal innovasjon oftest finner sitt utspring. I et lite land som Norge, med høye kostnader og begrenset hjemmemarked, er det nettopp de små og nye foretakene som skaper fornyelse og internasjonal dynamikk. At disse nå får mindre støtte, må derfor forstås som et faresignal.
Når staten kanaliserer mesteparten av midlene til aktører som allerede er etablert, risikerer man at midlene ikke brukes der de kan gi størst samfunnsøkonomisk effekt. Eldre virksomheter har gjerne mer konservative innovasjonsprosjekter og lavere risiko, men også lavere potensial for gjennombrudd. Over tid kan dette bidra til et tregere næringsliv med lavere vekstkraft.
Mulige forklaringer
SSB peker på at det ikke finnes én entydig årsak til utviklingen, men flere forhold spiller inn. En forklaring kan være at virkemiddelapparatet vurderer etablerte bedrifter som tryggere investeringsobjekter. En annen at søknadsprosessene har blitt mer komplekse, noe som rammer nyetablerte som ofte mangler kapasitet til å navigere byråkratiet. Det er også mulig at statens økende prioritering av grønne og klimarettede prosjekter i praksis favoriserer de etablerte industrimiljøene som allerede har infrastrukturen på plass.
Felles for alt dette er at det peker mot et virkemiddelapparat som har beveget seg bort fra sin opprinnelige intensjon om å stimulere nyskaping nedenfra. I stedet ser man en gradvis institusjonalisering av innovasjonspolitikken – et system som i større grad belønner administrativ modenhet enn ideens potensial.