Høyre er bare et par skandaler unna å få 5,5 prosent av stemmene
Det danske partiet Det Konservative Folkeparti var en gang et politisk fyrtårn i Danmark – landets motstykke til vårt eget Høyre. De var statsbærende, solide og ansvarlige, med dype røtter i både embetsverket og næringslivet. I dag er de redusert til et parti på rundt fem prosent. Historien handler ikke om én enkelt skandale eller én leder, men om et langsomt tillitstap, et endret velgerlandskap – og den nesten umulige øvelsen det er å være konservativ i moderne tid.
Når man ser på Høyre i Norge, er det vanskelig å ikke trekke paralleller. Var årets valg begynnelsen på undergangen? Det eneste Høyre mangler nå, for å få samme skjebne som Det Konservative Folkeparti, er et par skandaler til – så er de nede på 5,5 prosent, de også.
Da De Konservative var store
Det Konservative Folkeparti ble stiftet i 1916, men røttene går lenger tilbake – helt til partiet Højre, som på 1800-tallet representerte embetsstanden, godseierne og byenes borgerskap. De Konservative var, som navnet antyder, arvtakeren til det gamle Højre, men med et nytt demokratisk ansikt. Partiet skulle ikke bare forsvare tradisjoner og verdier, men også være en moderne kraft i et samfunn der stemmeretten nettopp var blitt utvidet.
Gjennom det 20. århundret var partiet en sentral del av dansk politikk. De var ikke alltid størst, men de var alltid til stede – som garantist for orden, ansvar og moderasjon. Storhetstiden kom på 1980-tallet, under statsminister Poul Schlüter. Han var en nøktern, jordnær leder som førte Danmark inn i en ny økonomisk tid, med reformer og EU-forhandlinger, og førte en markant liberal næringspolitikk – tydelig inspirert av storheter som Margaret Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA.
I 1984 fikk partiet over 23 prosent av stemmene – et tall Høyre ville vært stolte av i dag.
Men Schlüters æra ble også begynnelsen på slutten. Da han gikk av i 1993 etter den såkalte Tamilsaken – en skandale der regjeringen ble felt for å ha gitt uriktige opplysninger til Folketinget – mistet partiet sin moralske autoritet. Derfra gikk det sakte nedover.
Den langsomme nedturen
Etter Schlüter fulgte år med indre strid, skiftende ledere og svekket retning. Skandalene ble mindre, men de ble flere. Da partilederen Hans Engell i 1997 kjørte i en betongkloss på motorveien med høy promille, ble det nærmest et symbol på partiets situasjon – et konservativt skip som hadde mistet kursen.
I årene som fulgte slet partiet med å finne ut hva det egentlig skulle være. De liberaløkonomiske velgerne søkte seg til Liberal Alliance, de verdikonservative gikk til Dansk Folkeparti, og de unge velgerne vendte seg mot De Radikale eller sosialliberale partier. Det som var igjen, var en liten kjerne av trofaste, men aldrende velgere.
De Konservative forsøkte flere ganger å fornye seg. De snakket klima, de snakket bypolitikk, de snakket digitalisering. Men de klarte aldri å gjenvinne følelsen av nødvendighet – det som gjør at et parti blir sett på som en uunnværlig del av nasjonens lederskap.
Likhetene med Høyre
Når man ser på Høyre i Norge i dag, er det slående hvor mange paralleller som finnes. Også Høyre har hatt sin Schlüter – i form av Erna Solberg. En statsminister som for mange symboliserte fornuft, ro og trygghet, men som fikk et brått fall etter ektemannens aksjeskandale og et valg der velgerne ikke helt forsto hva Høyre sto for.
Mange velgere har opplevd at partiet står mer for administrasjon enn for visjon. Det er ikke nødvendigvis dramatisk i seg selv, men i et klima der velgere søker tydelighet, blir det farlig å fremstå som grå.
Solberg har varslet sin avgang, og kampen om arven er i gang. Henrik Asheim, Ine Eriksen Søreide og muligens Peter Frølich er de eneste reelle kandidatene per i dag. Offentligheten leter etter en fortelling om fornyelse, men det er foreløpig uklart hvem som kan levere den – eller om en ny leder i det hele tatt ønsker å forandre. Dersom Høyre velger «mer av det samme», kan partiet fort ende i den samme stillstanden som har plaget De Konservative i Danmark i tre tiår.
En konservativ selvmotsigelse
Det er vanskelig å være konservativ i vår tid. Slagordet «forandre for å bevare» klinger fint, men det skjuler et paradoks. For hva er det egentlig velgerne ønsker å bevare? Og vil de overhodet bevare det samfunnet vi har – med evig stigende priser, skatter som knuger næringslivet, høy kriminalitet, sløsing og byråkrati?
Konservatisme handler i sin natur om langsomhet – om verdier som tar tid. Men i en verden som endrer seg raskere enn noen gang, fremstår langsomhet lett som treghet. Når Høyre forsøker å modernisere seg, blir de beskyldt for å svikte egne prinsipper. Når de holder igjen, blir de beskyldt for å være gammeldagse. Det er et spill uten vinnere.
De Konservative i Danmark slet med akkurat det samme. De ville være både moderne og tradisjonelle, både urbane og verdibevisste, både for EU og for nasjonal selvråderett. Til slutt visste ingen helt hva de stod for. Høyre risikerer nå å gå i samme felle – der velgerne slutter å tro at partiet faktisk står for noe annet enn administrativ fornuft.
Akkurat nå er det vanskelig å se noen lyspunkter for partiet, nettopp fordi det er så vanskelig å se hva de mulige arvtakerne står for. Men Høyre har ett fortrinn sammenlignet med søsterpartiet i Danmark. Det Konservative Folkeparti har to sterke konkurrenter: Liberal Alliance er ikke det samme som norske Venstre. Høyre i Norge har FrP til høyre for seg, på samme måte som det danske partiet har Danmarksdemokratene og Dansk Folkeparti som konkurrenter. På den liberale høyresiden har de Liberal Alliance. I Norge finnes ikke et slikt parti, ganske enkelt fordi Venstre valgte en helt annen vei. Hvilken vei er vanskeligere å analysere enn Høyre – men alle er enige om at Venstre ikke snakker om massive skattelettelser og stykkprisfinansiering slik Liberal Alliance gjør.
Dermed kan det ligge et vakuum i norsk politikk som Høyre kunne ha fylt – ved å tenke litt mer som Poul Schlüter. Likevel er det få tegn som tyder på at det er stemning for å gå i en slik retning. De fleste arvtakerne tenker som sin gamle sjef, Erna Solberg: forandring for å bevare – og oppstår et problem, skal det brukes penger på det.
Langsomt irrelevante
De Konservative i Danmark var ikke nødvendigvis dårlige politikere. De ble bare langsomt irrelevante. Høyre står nå på terskelen til å måtte svare på det samme spørsmålet: Kan man være konservativ uten å bli nostalgisk – og moderne uten å miste seg selv?
Svaret avgjør om partiet ender på 25 prosent – eller 5,5.
De Konservatives valgresultater gjennom de siste tiårene
| 1984 | 23,4 % | Storhetstid under Poul Schlüter – partiet fikk sin høyeste oppslutning noensinne og hadde statsministeren. |
| 1994 | 15,0 % | Etter Schlüters avgang i 1993 (Tamilsaken) falt partiet, men beholdt en viss tyngde. |
| 2001 | 9,1 % | Partiet ble juniorpartner i regjeringen med Venstre, støttet av Dansk Folkeparti – en stabil, men mindre rolle. |
| 2011 | 4,9 % | En dramatisk tilbakegang – partiet var nær ved å falle under sperregrensen for første gang i moderne tid. |
| 2022 | 5,5 % | Dagens nivå. Søren Pape Poulsen var partileder, men skandaler og uklar profil ga svakt resultat. |
