REDAKTØRENS LEDER
I dag kom beskjeden som nok mange nordmenn satte pris på; nemlig at Norges Bank besluttet å sette ned renten for andre gang i år. Dette vil nok gi et etterlengtet løft i folks privatøkonomi. Det som derimot ikke er så gledelig, er at Norges statsminister – som gang på gang har bedyret sentralbankens uavhengighet – nå slår politisk mynt på rentenedsettelsen og tar æren for den i et Facebook-innlegg publisert i dag. For annen gang.
Det var nok beleilig for statsministeren at det første rentekuttet kom midt i valgkampen, slik at Arbeiderpartiet kunne trykke opp plakater der det sto «Skattekutt for de få, eller rentekutt for de mange», som om politikerne fastsetter renten. Her ble det gitt et inntrykk av at høyresiden ønsket høye renter for folk og fe, mens Arbeiderpartiet og deres klakører på ytre venstre, ønsket lave renter. Dette er politisk markedsføring som grenser til direkte desinformasjon, og hadde foreksempel Erna Solberg eller Sylvi Listhaug skiltet med tilsvarende, kan jeg love at kommentariatet hadde eksplodert i vrede. Men pressen har vært betenkelig tyst om at Arbeiderpartiet nå tar æren for rentekuttet.
I store deler av Erna Solbergs regjeringstid, var rentene på et lavt nivå. Jeg kan ikke huske at hun tok æren for det en eneste gang. En ting er å markedsføre sin egen økonomiske politikk som fornuftig i forhold til makroøkonomiske prinsipper, men det er en ganske annen ting å forsøke å fremstille det slik at Norges Banks beslutninger er et direkte resultat av regjeringens politikk, slik statsministeren nå gjør.
Og det er ganske dobbelmoralsk. Fordi da Norges Bank hevet renten hele 14 ganger i løpet av Støres første regjeringstid, var han veldig opptatt av å påpeke at dette ikke var noe som kunne lastes regjeringen, og at inflasjonen var et resultat av geopolitiske hendelser som sto utenfor regjeringens kontroll. Dessuten var de nøye med å presisere – gang på gang – at Norges Bank er en selvstendig og uavhengig institusjon som selv tar egne avgjørelser hva angår rentesettingen. Skulle man da benyttet Støres nåværende logiske premiss, nemlig at rentenedsettelsen er et resultat av regjeringens trygge økonomiske styring, kunne man brukt argumentet med at de 14 hevingene av renten var et resultat av regjeringens fullstendige håpløse økonomiske politikk.
Det argumentet hadde faktisk hatt en viss faglig tyngde, all den tid det er ganske allmenn enighet blant økonomene om at ekspansivt offentlig forbruk nettopp bidrar til økt inflasjon og høyere priser, noe som igjen tvinger sentralbanken til å sette opp rentene. I så fall er dette et ansvar som påfaller både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Jeg har selv etterlyst en rekke ganger en bredere debatt angående skyhøyt offentlig pengebruk i relasjon til inflasjonen. Det er ihvertfall ingenting som tyder på at regjeringens politikk har skyld i at inflasjonen går noe ned – for å bruke statsministerens egne ord; mye handler om markoøkonomiske og geopolitiske hendelser.
Det er dermed svært urimelig og uredelig av statsministeren å fremføre budskapet om at rentene er noe regjeringen har ansvaret for. Hvis han først skal ta æren for to rentenedsettelser, bør han i samme åndedrag bli konfrontert med de 14 økningene, og hva slags økonomiske premisser fra regjeringens side som lå til grunn for det.
Pressen er øredøvende tause ovenfor denne uredelige markedsføringen, og det er trist å være vitne til at hovedstrømsmediene ikke ønsker å stille kritiske spørsmål ovenfor statsminsteren angående dette. Vi kan ikke ha slik retorikk i den offentlige debatten over et spørsmål som berører svært mange mennesker og bedrifter.
