Uværet raser over Oslo idet SMB-patruljen, sammen med stortingsrepresentant og Høyres næringspolitiske talsperson Nikolai Astrup, besøker fire ulike virksomheter. Målet er å lytte til erfaringene fra små og mellomstore bedrifter – og få innspill til hva som kan gjøres enklere.
Sesongarbeid blir sosialkontor
Første stopp er på The Salmon på Tjuvholmen. Regnet siler ned utenfor, men inne i restauranten er stemningen varm når daglig leder Camilla Bredesen tar imot SMB-patruljen og Nikolai Astrup.
- Vi har et regulert arbeidsliv, men det er jo veldig krevende å sette seg inn i alt, sier hun.
Hun forteller at restauranten er avhengig av sesongsvingninger, og at både stat og kommune ønsker å satse på turisme, men det er de små aktørene som bærer byrdene.
– Det er vi som bærer det. Og det er ingen som hjelper oss med å bære det, sier hun.
For å få kabalen til å gå opp tar de imot mange utenlandske sesongarbeidere. Da følger en hel rekke oppgaver som egentlig ligger utenfor restaurantdriften.
– Det er kjempevanskelig å få D-nummer, å lage gode kontrakter og få hjulpet dem i gang. Vi føler at vi blir et slags sosialkontor. Vi hjelper dem med alt fra bolig til bankforbindelse, sier Bredesen.
Hun opplever samtidig at bransjen møtes med skepsis. – Vi føler at vi blir sett på med litt sånn negative argusøyne. Men vi prøver virkelig å hjelpe dem med alle disse tingene, sier hun.
Avslag på pergola kan koste Oslo arbeidsplasser
Også skjenkebestemmelser og ansvarsregler gjør hverdagen tung å navigere i. Likevel ser hun en positiv utvikling: – Det har blitt mye bedre i Oslo kommune. Der har det skjedd en holdningsendring, sier hun.
Bredesen mener byråkratiet står i veien for å skape mer stabile arbeidsplasser.
– Fordi vi kunne hatt en mye mer robust uteservering, hvor vi kunne tatt imot og hatt bordbestilling hele tiden. Vi kunne hatt mange flere ansatte gjennom hele året. Men vi får nei på å sette opp en mer værfast pergola, som ikke ville vært bestandig, den kunne vært flyttet og tatt ned. Men argumentet er at hvis den er der, da kommer ikke biler forbi, enda den er på innsiden av lykkesstolpene, sier hun. Og legger til at det ikke har vært saksbehandlere innom å sett hva hun har søkt om engang.
Hun reagerer på at begrunnelsen virker vilkårlig. – Argumentet som jeg får avslag på, er at det ikke er lov andre steder. Hvis du går ned til Aker Brygge, så er det smekka fullt av det. Så for meg blir det et sånt rart byråkrati, som også lukter litt av inkompetanse, sier hun.
For Bredesen er dette mer enn bare et spørsmål om et byggverk.
– For oss så stiller det oss hvert fall veldig uforstående til at det skal være så vanskelig. Hvis det er et mål at Oslo skal bli en turistdestinasjon, vi har tv-stasjoner her som er sånn, vi skal filme en turistdestinasjon til Oslo, så filmer de Holmenkollen, Munchmuseet og The Salmon. Så vi er med på å sette Oslo på kartet. Og likevel føler vi at vi ikke får den drahjelpen vi burde hatt, sier hun.
Lave marginer – høye krav
Bredesen mener avgiftsnivået gjør at restaurantdrift presses til å bli en lavmarginbransje. – Vi kunne valgt QR-koder, hatt færre ansatte og betalt mindre arbeidsgiveravgift. Men fordi vi ønsker å yte god service, ender vi også opp med høyere bemanning og i tillegg høy moms, sier hun.
Hun mener forskjellene mellom bestillingsstasjoner og tradisjonelle serveringssteder er store. – På en bestillingsstasjon kan du selge med lavere prosent og enklere betingelser. Mens vi som yter god service, vi må betale mye mer og i tillegg ha flere ansatte, sier hun.
Konsekvensen er at økonomien i bransjen blir presset. – Da blir vi en lavmarginalbransje, som LO går og snakker ned med hvor grusomt det er å være kokk eller servitør i Norge. Det gjør ikke rekrutteringen enklere, legger hun til.
Tipsordningen mener hun er et godt tiltak, men den gir ikke hele bildet. – Vi heier på at det endelig er blitt satt i system. Men når man regner på hva en servitør tjener, tas det ikke med. Det er mange byråkratiske og vanskelige ting, samtidig som vi vet vi gjør en viktig jobb – både for arbeidslivet og for Norge.
17 etater for å starte en restaurant
Astrup mener næringen møter unødvendig mange hindre i møte med det offentlige. – Vi er veldig opptatt av å forenkle for alle som driver næring, og det gjelder ikke minst denne bransjen, hvor man må forholde seg til mange ulike etater, sier han.
Han viser til digitaliseringsstrategien han la frem i 2019, som ifølge ham ikke er fulgt opp av dagens regjering. – Den gangen fant vi ut at en restaurant i Oslo måtte forholde seg til 17 ulike offentlige etater for å starte opp. Det betyr å rapportere den samme informasjonen flere ganger, i stedet for at etatene deler data seg imellom, forklarer Astrup.
Av de syv prioriterte områdene i strategien, er det ifølge ham bare digitalt dødsbo som er levert. – Det er flott for de etterlatte, selvfølgelig, men vi ønsker jo å gjøre noe for de som håper de lever også, sier han med et smil.
Han mener forenkling ville spart bedriftene både tid og penger. – I stedet for at du får tilsyn fra mange ulike etater, kunne man hatt ett tilsyn på vegne av flere. Det ville vært en stor lettelse for virksomhetene.
– Det å få tak i folk, få dem D-nummer og i gang med jobb, er eksempler på ting som kunne vært mye enklere. Da kunne bedriftene heller brukt tiden på å utvikle et godt produkt til gjestene. Derfor er jeg glad for å få denne typen historier – vi trenger egentlig å høre mer av det, sier Astrup.
Han mener det er behov for å se på hele plan- og bygningsloven på nytt. – Det er for mange reguleringer, og mye er søknadspliktig som ikke burde være det, sier han.
Ifølge ham kunne en opprydding spart både tid og penger for næringsdrivende. – I dag er det jo sånn at hvis du sender inn en søknad og trekker den fordi du ser at det ikke går veien, så må du likevel betale et ganske stort gebyr, påpeker han.
Han minner om at forrige regjering gjorde flere forenklinger, men at mye fortsatt gjenstår. – Vi fikk på plass mye for privatpersoner, men for næringsdrivende er det fortsatt mye å ta i, sier han.
– Momsreglene henger ikke på greip
Camilla Bredesen mener dagens momsregler slår skjevt ut for serveringsbransjen. – Hvis du driver en bensinstasjon, kan du selge med et helt annet momsgrunnlag fordi folk tar maten med seg. Mens vi, som har langt mer arbeidskraft, må betale høyere moms. For meg henger ikke det på greip, sier hun.
Hun peker på at kostnadene øker jo høyere kvalitet man ønsker å levere. – Desto flere kokker du skal ha på kjøkkenet og jo høyere nivå du vil opp på, desto mer skal du betale i arbeidsgiveravgift, forklarer hun.
– Det kommer jo folk inn som bare skal ta med seg en lunsj og gå. Spørsmålet er om vi ønsker en by med masse QR-koder, eller en by hvor vi satser på service, sier Bredesen.
Astrup legger til at han synes QR-koder er utrolig irriterende. – Jeg prøver å oppdra mine barn tilat vi ikke skal ha telefonen oppe ved bordet. Og så er det det første som skjer når du kommer inn på en restaurant, at du må åpne telefonen for å lese menyen. Det ødelegger opplevelsen, forteller han
- Regnet styrer vaktplanen
Bredesen peker også på hvordan dagens regelverk gjør bemanning ekstra krevende.
– I gamle dager kunne man sette opp solvakter, men det er ikke lov lenger. Det gjør det veldig vanskelig å bemanne ytterste servering ute, forklarer hun.
– Hvis ikke blir det arbeidsgiver som må ta belastningen på været, og risikere å stå her med 20 mennesker i arbeid mens det pissregner. Jeg må sette opp vaktlister to uker i forveien, og selv om været snur, kan jeg ikke ta folk av vakt igjen, sier hun.
Hun mener også reglene for søndagsarbeid er for rigide. – Si du er student og ønsker å jobbe fire søndager. Det får du ikke lov til, fordi staten har bestemt at du kun kan jobbe to søndager i måneden. Hvorfor skal vi definere dagene? Folk må jo søren meg kunne jobbe når de vil, sier hun oppgitt.
Restaurantbransjen presses av strenge regler og lave marginer
Etter besøket på The Salmon, hvor utfordringene med sesongarbeid og byråkrati dominerte samtalen, gikk turen videre til Sommerro. Her møtte SMB-patruljen Tony Pedersen, daglig leder for restauranten Plah Sommerro, som kunne fortelle at utfordringene ikke stopper ved arbeidskraft og søknadsprosesser – de stikker enda dypere inn i strukturen for hele bransjen.
Pederesen opplever at restaurantbransjen fortsatt blir sett på med gamle briller.
– Og det henger jo tilbake til kanskje 70-80-tallet, da det var en «sjenkebransje». Det er vi helt ferdige med. Selv om spesielt politikere på rød side omtaler oss fortsatt som det, og LO, Fri fagbevegelse… Og det synes jeg er veldig synd, sier han.
Han forklarer at nettopp dette var bakgrunnen for å samle bransjen i en egen forening som kunne fronte deres sak. – Vi har et reiseliv som i stor grad er knyttet til hotellene, ikke restaurantene. Da trenger vi en stemme som kan løfte fram vår virkelighet, sier Eide.
For selv om mange av kravene i regelverket er velmente, mener han summen gjør driften svært vanskelig. – Det som gjør det så tøft, er at man har de kravene som i utgangspunktet er bra, til en viss grad, og så har du den holdningen at det er kostbart å gå ut og spise i Norge. Det gjør at prisene generelt er for lave, og marginen vår er veldig lav, sier han.
Lave marginer og urettferdig moms
Ifølge Tony Pedersen ligger snittmarginen for restaurantene i Oslo på rundt tre prosent. – Det er veldig lavt. Da får du ikke utviklet deg. Du har ikke penger til å sende ansatte på kurs eller videreutvikling, sier han.
Han peker på at avgiftsnivået gjør situasjonen enda vanskeligere sammenlignet med andre land. – I Sverige er momsen på mat 12 prosent, mens vi har 25. Og på takeaway er det 15 prosent. Det gjør det vanskeligere å drive positivt i Norge, sier Pedersen.
Han mener at en ytterligere reduksjon av matmomsen i butikk i Sverige – fra 12 til 6 prosent, slik det er foreslått – bare vil øke forskjellene.
Sesong og bemanning
I tillegg skaper sesongvariasjonene store bemanningsutfordringer. – Vi har fire årstider, og mange restauranter må bemanne deretter. Men med de reglene vi har i dag går det egentlig ikke opp. Du får lov, men du gjør det på en måte litt ulovlig, sier Pedersen.
Tony Pedersen understreker at det særlig er sesongvariasjonene som gjør driften krevende. – Vi har vintersteder og sommersteder, og restauranter må bemanne deretter. Men med dagens regler går det ikke opp. Du får lov, men du gjør det på en måte litt ulovlig, sier han.
Han mener at staten sender blandede signaler: På den ene siden satses det på reiseliv, mens det på den andre siden legges på stadig flere regler og kostnader. – Det er svært uheldig. Når så store grupper ansatte møter stadig strammere rammer, påvirker det ikke bare vår bransje, men hele næringslivet, sier Pedersen.
Behov for flere fagfolk
Tony Pedersen viser til at myndighetene tidligere har løftet fram restaurant- og reiselivsnæringen som en framtidig eksportnæring. – I september 2023 ble det sagt at vi skulle bli en av de fem store eksportnæringene. Veldig flott presentert – og så stoppet alt opp, sier han.
Han mener nøkkelen er utdanning. – Skal vi få det til, trenger vi enormt mange flere kokker og servitører. Men skolene er sprengt, og så vidt jeg vet er det ikke gjort noen reell økning i kapasiteten, sier Pedersen.
Samtidig har rekrutteringsgrunnlaget endret seg.
– Før hadde vi mange svensker, så kom det mange fra Øst-Europa. Nå er det slutt på begge deler, for eksempel i Polen går det så bra at folk heller blir der. Nå får vi flere søknader fra Spania, men det dekker ikke behovet. Dyktige fagfolk er rett og slett mangelvare, sier han.
Pedersen opplever også at bransjen ofte settes i bås med helt andre typer virksomheter.
– I næringskoden vi tilhører, havner alt i samme sekk – fra takeawaykjeder til topprestauranter. Det blir helt feil. Likevel møtes vi med påstander om lav lønn og høyt sykefravær. I vår forening er sykefraværet nesten fraværende, og lønningene er vesentlig høyere enn snittet. Det skyldes at vi har faglærte ansatte, sier han.
Men konkurransen om arbeidskraften er hard, og marginene små.
– Vi burde satt opp prisene, men det tør vi ikke når staten samtidig øker presset med høye satser og strenge rammer. Summen av alt dette gjør det unødvendig vanskelig å drive seriøst, sier Pedersen.
Tilsyn og byråkrati
Pedersen trekker frem Næringsetaten som et positivt eksempel. – De har blitt en serviceinstitusjon i Oslo. Hvis noen glemmer å søke om skjenkebevilling, hjelper de heller enn å straffe. Det er en veldig bra utvikling, sier han.
Andre etater får derimot mindre ros.
– Mattilsynet kunne spart oss for mye tid og penger hvis de var mer involvert i planleggingsfasen. I stedet kommer de først når kjøkkenet står ferdig, og da kan de plutselig kreve en ekstra håndvask. Det blir kostbart når endringene kommer i etterkant, uten at det egentlig står i forskriften, forklarer Pedersen.
Han mener Plan- og bygningsetaten har skapt nye problemer de siste årene, særlig for uteserveringer.
– Plutselig må du søke hvis du har en fast parasoll, noe ingen har gjort før. Tidligere var regelen at uteserveringen kunne være inntil 40 prosent av arealet inne uten søknadsplikt. Nå må du likevel søke. Det har gjort ting mye vanskeligere enn før, sier han.
Astrup mener dette illustrerer et større problem.
– Alle tiltakene er sikkert velmente i utgangspunktet, men summen av dem blir en enorm belastning. I stedet burde vi hatt samordnede tilsyn, slik at bedriftene kunne løst alt i én prosess, sier han.
Det er Pedersen enig i.
– Ser du på ett enkelt krav, virker det kanskje ikke urimelig. Men når du legger alt oppå hverandre, blir det for mye. De fleste som starter en restaurant er kokker eller servitører. De vil først og fremst lage mat, men ender opp med å bruke all tiden sin på byråkrati, fortellere han
Han trekker frem et ferskt eksempel.
– En veldig dyktig kokk åpnet restaurant i Oslo i fjor. Nå ringer han stadig og sier: «Herregud, det er så mye jeg må gjøre. Jeg klarer ikke. Hva skal jeg gjøre nå?» Nye krav dukker opp hele tiden, og det er frustrerende, forteller Pedersen.
Astrup nikker. – Det er trist at det skal være sånn, sier han.
Pedersen legger til at bransjen faktisk er full av kvalitetssteder.
– Oslo har fått utrolig mange gode restauranter. Men alle driver helt på kanten. Selv kjente har måttet stenge, til tross for fulle gjestelister. Det går rett og slett ikke rundt, sier han.
Astrup lurer om lønnsomheten er verre nå enn for 20 år siden.
– Ja, det er det. Konkurransen er hardere, og prisene har økt. Valutakursen gjør det ekstra vanskelig, særlig for restauranter med store vinkart. Vin kjøper vi i utlandet, men gjestene betaler i norske kroner. Det har blitt veldig dyrt, svarer Pedersen.
Han forklarer at alkoholsalget fortsatt er en viktig del av økonomien.
– Du tjener mer på en flaske vin enn på en matrett, fordi mat krever så mye mer arbeidskraft. En flaske vin kan du selge med tre–fem ganger fortjeneste, mens maten er langt mer arbeidskrevende, sier han.
– Vi har gode gjester, og her går det unna. Men året har vært tøffere enn i fjor. Du må ha stålkontroll på alle kostnader for å overleve.
Valutakurs og små marginer
Pedersen trekker også frem den svake krona som et stort hinder.
– Denne valutakursen er en kjempeutfordring for bransjen, særlig for restauranter som satser på faglærte kokker og har store vinkart. Vin kjøper vi i utlandet, mens gjestene betaler i norske kroner. Det har blitt veldig dyrt, sier han.
Astrup peker på at alkoholsalget tradisjonelt har vært en viktig inntektskilde. – Det er jo drikkevarene dere tjener mest på, er det ikke? spør han.
– Jo, fordi det krever mindre arbeidskraft, svarer Pedersen.
– En flaske vin kan selges med tre til fem ganger fortjeneste. Men maten er langt mer arbeidskrevende. Du trenger mange flere ansatte for å lage en rett enn for å åpne en vinflaske. Derfor er drikkesalget helt avgjørende.
Når Astrup spør om folk drikker mindre nå enn før, er Pedersen tydelig. – Ikke her, her går det unna. Vi har gode gjester. Men generelt i Oslo hører jeg at forbruket er noe lavere.
Til tross for tørste gjester er økonomien presset.
– Dette året er tøffere enn i fjor. Man må være mye mer bevisst på kostnadene. Vi snakker om en stor bransje med veldig små marginer. I Stavanger er snittet nede på én prosent, i Oslo rundt tre. Det går ikke i lengden, sier Pedersen.
Han viser også til debatten om marginer i dagligvarehandelen. – Vi skal i debatt mot Lars Haltbrekken senere i dag. Han mener at når Norgesgruppen har tre prosent margin, så er det ran av norske forbrukere. Men det er jo ikke det. Tre prosent er det du må ha for å kunne reinvestere og overleve. Du skal ikke gjøre mye feil før du havner på minussiden. Du må ha stålkontroll i alle ledd, sier han.
Hindringer for private selskaper
Neste stopp på runden var hos rekrutteringsbyrået Sperton. Også her møtte SMB-patruljen og Nikolai Astrup en virksomhet som opplever at byråkrati og tungrodde prosesser står i veien for utvikling. Daglig leder Arne Giertsen beskrev hvordan private selskaper møter altfor mange unødvendige barrierer i Norge.
– Virksomheter i flere bransjer opplever store utfordringer både med å etablere seg, utvikle seg og drive videre. Vi henger lenger og lenger etter, og Innovasjon Norge fremstår tungrodd og byråkratisk, forteller han.
Han pekte på tre områder som særlig illustrerer problemene: helse, utdanning og finans.
– Vi mangler virkemidler som faktisk virker. Innovasjon Norge er fragmentert og utdatert. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør, og resultatet blir tomgang og byråkrati, fortsatte han.
Giertsen forteller at han i dag har dialog med flere selskaper som vurderer å flytte virksomheten ut av landet eller finne alternative selskapsformer.
– Tre, kanskje fire selskaper jeg kjenner til, ser på muligheten for å flytte ut eller etablere stiftelser i stedet for aksjeselskaper, fordi de opplever at det rett og slett ikke er mulig å drive videre her hjemme, sier han.
Innovasjon som stopper opp
Giertsen henviser og til sine egne erfaringer med Innovasjon Norge. Ett av selskapene han er involvert i, fikk innvilget lån – men bare deler av pengene ble utbetalt. Resten ble stående fast i systemet.
– Først da jeg tilfeldigvis traff en leder fra Innovasjon Norge på en konferanse, ble det løst. Tre uker senere var pengene på plass. Det viser hvor dårlig systemet er sydd sammen, forteller han.
Astrup skyter inn, – Du vet hva det største oppdraget til Innovasjon Norge er? Landbruket. Det er resultatet av fire år med Senterpartiet, kommenterer han tørt.
Giertsen fortsatte med å trekke frem helsefeltet, der han selv er engasjert i et selskap som driver med DNA-analyse av kreft.
– Vi kan identifisere hvilke DNA som er angrepet, og gi raskere og bedre diagnose. Ofte har vi resultatene på 48 timer, noen ganger allerede etter 24. Og tid betyr svært mye i kreftbehandling, understreker han.
Likevel får selskapet ikke tilgang til nødvendige blodprøver fra sykehusene.
– Vi har finansiering, vi har vilje og vi har teknologien. Men sykehusene vil gjøre alt selv. Det skal ikke samarbeides med private aktører. Det har visstnok kommet en beskjed fra helseministeren om det. Det er en katastrofe, sa Giertsen.
Han forteller at selskapet nå vurderer å flytte virksomheten ut av Norge for å kunne utvikle seg videre.
Utdanning og finans – flere hindringer
Arne Giertsen trakk også frem utdanningsfeltet. Han er involvert i en prosess for å etablere en bachelor i juss.
– Søknadsprosessen har vart i to år, og alt så ut til å være klart i sommer. Da kom det plutselig et nytt krav: én professor per ti studenter. Det regnestykket går rett og slett ikke opp. Det står ingen steder, det finnes ingen hjemmel – det handler bare om holdninger, sa han.
Også finansnæringen møter særnorske barrierer. Giertsen viste til folkefinansieringsselskapet Cameo, som i utgangspunktet ble etablert i Norge.
– Finanstilsynet satte en grense på én million kroner per investor. Da blir det ikke folkefinansiering. I Sverige, Storbritannia og USA finnes ikke slike grenser. Resultatet var at Cameo flyttet virksomheten til Sverige, og nå driver de med overskudd der, fortalte han.
Til slutt pekte Giertsen på en strukturell forskjell som etter hans mening sier mye om utfordringen:
– Norge har 245.000 flere ansatte i offentlig sektor enn Finland, et land vi kan sammenligne oss med i størrelse. Det er ganske slående, sa han.
Rekruttering og arbeidskraft – et system som stopper opp
Etter Arne Giertsens innlegg tok Erik Mellebye-Giertsen, country manager i Sperton, ordet. Han jobber til daglig med rekruttering i Norge og internasjonalt, og ser hvordan regelverket skaper hindringer i praksis.
– Det er blitt vanskelig å ansette folk på deltid eller korte prosjekter. Resultatet er at mange unge og andre blir stående utenfor, selv om de kunne fått en sjanse dersom reglene var litt enklere. Før bemanningslovene kom var det langt mer fleksibelt, forteller han.
En stor del av arbeidet hans handler om global mobilitet – å hente folk til Norge. Men også her møter de veggen.
– Vi prøvde å få inn folk fra Pakistan for to–tre uker. De hadde norsk arbeidsgiver, men prosessen var utrolig tungvint. I Danmark tar det et par uker å få visum. I Norge møter vi dårlig kommunikasjon, lange ventetider og mye byråkrati. I mellomtiden kan de ikke jobbe – de kan bare vente, forklarer han.
Han viste også til erfaringer fra selskapet Relocate to Norway, som peker på de samme problemene: lange køer hos UDI, og små spørsmål som kunne vært løst med en enkel telefon eller e-post, men som i stedet ender i avslag og nye runder.
Behovet for arbeidskraft er samtidig stort, særlig i helse og tekniske fag.
– Vi har en aldrende befolkning, og for få unge til å ta jobbene. Samtidig kommer leger og sykepleiere til Norge, men mange ender som vaskehjelper fordi utdanningen ikke blir godkjent. Da dekker vi ikke behovene vi faktisk har, forteller Mellebye-Giertsen oppgitt.
Han mener nøkkelen ligger i enklere prosesser: raskere saksbehandling, mer fleksible visumordninger og bedre systemer for å godkjenne utdanning.
– Det må rett og slett bli lettere å få folk inn i arbeid.
Mismatch mellom behov og systemer
Astrup påpeker at utfordringene er særlig synlige når det gjelder ukrainske arbeidstakere.
– Det er masse flinke folk, men de får ikke godkjent utdanningen. Vi har foreslått nordisk samarbeid: får du godkjent utdanningen i Sverige, bør den automatisk godkjennes i Norge. Vi må ha tillit til at de andre nordiske landene gjør en god jobb. I hvert fall i Norden, som er såpass homogent, burde dette være helt naturlig, forteller han.
Mellebye-Giertsen følger opp med en oppfordring om å finne nye løsninger. :
– Man kan kreve kursing eller en ny eksamen i Norge, i stedet for at folk må ta hele utdanningen på nytt. Det kan være et påbygg over ett år, i stedet for tre, foreslår han.
– Norge trenger kompetanse, men systemet i dag gjør det unødvendig vanskelig å ansette fra riktig sted. Resultatet er at helseinstitusjoner og bedrifter står uten ansatte, og nøkkelkompetanse går tapt. Det hemmer vekst og verdiskaping. Myndighetene bør først og fremst legge til rette for tilgang på arbeidskraft, ikke stramme inn på fleksibilitet og mobilitet.
Vil gjøre systemet enklere
Astrup understreker at Høyre ønsker å snu utviklingen og gjøre det enklere å drive bedrift i Norge.
– Vi vil reversere innstrammingene i innleieregelverket og gjøre det enklere å ansette midlertidig. Det er en viktig vei inn i arbeidsmarkedet for mange, og reduserer risikoen for arbeidsgivere, forteller han han.
Han viser til at gründere i dag møter et altfor komplisert virkemiddelapparat.
– Innovasjon Norge har fått 43 ulike oppdragsbrev bare i år. Da bruker folk mer tid på å finne riktig ordning enn på å få den hjelpen de trenger. Vi mener det trengs færre og bredere ordninger, slik at man kan bruke tiden på å bygge selskapet, ikke på å navigere byråkrati, forteller han
Han trekker også frem behovet for å utløse mer privat kapital.
– Investor Nord har hatt omtrent null avkastning på sitt direktemandat siden 2008. Vi tror de kan spille en viktig rolle gjennom et fond-i-fond-instrument, på samme måte som Argentum gjorde for private equity-markedet for 25 år siden, forklarer han.
I tillegg nevner han rammevilkår og kompetanse.
– Vi må sørge for konkurransedyktige betingelser sammenlignet med Sverige. I dag flytter for mange flinke hoder og gode bedrifter ut av landet. Derfor trenger vi også et hurtigspor på visumsøknader for kunnskaps- og teknologinæringer. Alle bransjer er avhengige av teknologisk kompetanse, og vi må sikre at utdanningsinstitusjonene tilbyr flere studieplasser i fag der vi vet behovene vil øke, sa han.
Internasjonal konkurranse om talent
Arne Giertsen peker på at andre land aktivt markedsfører seg for å tiltrekke seg høyt utdannet arbeidskraft.
– Jeg ser en del land der myndighetene faktisk har veldig aktive programmer for å rekruttere folk i utlandet. Canada, for eksempel, kjører store kampanjer for å tiltrekke seg høyt utdannede, sier han.
Astrup mener dette viser at Norge må gripe mulighetsvinduet som nå har åpnet seg.
– USA har lenge vært en magnet på talent. Mange av selskapene i Silicon Valley er jo bygget av folk fra hele verden, koblet med amerikansk kapital. Men nå begynner flere å se seg om etter alternativer, sier han.
Han viser til tall som antyder at rundt 250.000 europeere med doktorgrad oppholder seg i Silicon Valley.
– Det hadde vært fint om vi klarte å få noen av dem hjem igjen. EU har startet «Choose Europe for Science»-programmet for å hente toppforskere tilbake, og Norge har hengt seg på, forklarer Astrup.
Problemet, mener han, er saksbehandlingstiden.
– Jeg hører fra bedrifter som har funnet en fantastisk ansatt, men så tar det et år før de får vite om vedkommende kan komme inn i landet. Det er umulig å forholde seg til – både for den som skal ansettes og for arbeidsgiveren, avslutter han.
Fra diplomat til badstuleder
Siste stopp for SMB-patruljen er på Sukkerbiten, der generalsekretær Ragna Marie Fjeld tar imot. Hun har lagt bak seg en karriere som diplomat i Utenriksdepartementet, og bygget opp Oslo Badstuforening til en av hovedstadens største frivillige suksesser.
Fjeld peker ut mot badstuen «Måken». – Det er den originale Måken. Den er bygd av drivved funnet i Indre Oslofjord, av noen anarkister, forteller hun. Problemet var at initiativtakerne var dårligere på søknadsskriving enn på snekring. Resultatet ble at badstuen ble jaget fra havn til havn.
På den tiden var Fjeld selv en del av UDs isbadeklubb, som møttes hver torsdag morgen på Tjuvholmen. – Vi badet hele året, men uten badstue. Da vi oppdaget at det fantes en badstue, tenkte vi: «Herregud, vi må bli venner med disse anarkistene.»
Slik ble Oslo Badstuforening til i 2016. De fikk søknadene på plass, og da de første gjestene begynte å komme, våget de seg på å søke Sparebankstiftelsen om to millioner kroner. – Litt på tull, egentlig. Men de ringte tilbake og sa at vi skulle få én million. Den summen ble starten på vår neste badstue, «Skarven», bygget etter en arkitektkonkurranse.
– Da den sto ferdig, tok det helt av, sier Fjeld.
Vekst i varme omgivelser
Etter åpningen av «Skarven» ble badstukulturen raskt mer folkelig. – Da begynte barnefamilier å komme, og pensjonister, og bredere lag av befolkningen. Siden den gang har det bare gått slag i slag, og vi sliter nå med å holde tritt med å ha nok badstuer. Det er alltid fullt i høysesong, sier Fjeld.
I dag driver Oslo Badstuforening 25 badstuer rundt om i byen, fra Sagene og Langkaia til Grefsenkollen og Vervenloftet. Foreningen har 51 ansatte, tilsvarende 31 årsverk, og i år har de hatt 260.000 besøk.
– Vi er en frivillig forening, akkurat som Skiforeningen eller DNT. Alt vi tjener går tilbake til å bygge nye badstuer, lønne ansatte og videreutvikle tilbudet, forklarer Fjeld.
Omtrent 30 prosent av gjestene er turister, men de fleste er faste brukere.
– Så har vi gratis badstue hver uke for flyktninger mellom klokken 10 og 14. Da kommer det mange ukrainere, for de har en veldig sterk badstukultur. Og det synes jeg er veldig fint – at de kan sitte her i badstuen og snakke med nordmenn, sier Fjeld.
For Fjeld ble engasjementet så sterkt at hun forlot sin tidligere karriere som diplomat. – Da var det slutt på å være diplomat i UD. Jeg fikk permisjon i to år til å jobbe med dette, og så var det så gøy. Så da ble jeg værende, forteller hun.
Neste år får foreningen enda et nytt tilbud: et flytende, oppvarmet svømmebasseng. – Det ligger nå og flyter i Arendal havn. Vi skal dele det med Arendal, slik at vi har det fra september til april, mens de bruker det resten av året. Bassengdriften er et samarbeid som gir oss mulighet til å utvide sesongen, sier Fjeld.
Ønsker statlig støtte gjennom spillemiddelordningen
Foreningen drives uten statlig eller kommunal støtte og omsetter for rundt 50 millioner kroner i året. Et samarbeid med Arendal gjør at det flytende bassenget kan brukes hele året. Oslo har det fra september til april, mens Arendal drifter det i sommermånedene.
Når vi spør om utfordringer mot det offentlige, trekker Fjeld fram én ting: ønsket om å bli inkludert i spillemiddelordningen.
– Badstue er gammelt i Norge. Skoltene, kvenene og vikingene hadde badstue alle sammen, og nå har vi fått en ny renessanse. Vi mener dette er friluftsliv på linje med DNT og Skiforeningen, og at vi burde kunne søke spillemidler, sier hun.
Hun legger til at foreningen i dag bygger store og kostbare anlegg, og at støtteordningen ville gjort en stor forskjell. Samtidig opplever hun at samarbeidet med Plan- og bygningsetaten nå fungerer godt. – I starten var det litt vanskelig å få tillatelser, men nå er vi blitt ganske gode venner, sier hun.
Astrup støtter tanken: – Når en forening som Oslo Badstuforening gjør en åpenbar jobb for folkehelsen, men ikke kan søke spillemidler fordi regelverket henger igjen i gamle definisjoner, da er det et tegn på at vi må oppdatere ordningene.
Også politikere har latt seg begeistre. – James Stove Lorentzen har vært på besøk og er kjempefan! forteller Fjeld.
Fra mørke tradisjoner til moderne uttrykk
Badstukulturen i Oslo har også fått internasjonal oppmerksomhet. Fjeld trekker frem at nettopp fordi Norge har turt å eksperimentere, så skiller vi oss ut fra den mer tradisjonelle finske modellen.
– Finner er konservative. De har liksom introverte, mørke badstuer, mens vi har åpnet opp med store vinduer, utsikt og nærhet til naturen. Derfor ser hele verden til oss nå, sier hun.
Et godt eksempel er den grønne aluminiumsbadstuen ved Sukkerbiten, utviklet i samarbeid med Norsk Hydro. Time Magazine kåret den nylig til et av verdens beste steder å besøke. Den er tegnet av arkitektene bak Munchmuseet, Studio Herreros, som fikk ideen etter å ha blitt inspirert av bastukulturen i Oslo.
– De spurte rett ut: «Kan vi få lov til å tegne en badstue for dere?»
Resultatet ble et lite grønt bygg, nesten som en gave til byen, forteller Fjeld.
Badstuene brukes ikke bare til velvære, men også til kulturarrangementer. Under Oslo kulturnatt neste uke skal den være scene for konserter, der publikum sitter inne i badstuen mens musikken spilles.
Gjennom besøkene på The Salmon, Sommerro, Sperton og Sukkerbiten fikk SMB-patruljen tydelige eksempler på hvor skoen trykker. Historiene spenner fra krevende byggesøknader og skjenkeregler, til manglende tilgang på kompetanse og tungrodde støtteordninger. Fellesnevneren er likevel klar: små og mellomstore bedrifter bruker altfor mye tid på byråkrati og altfor lite på å skape verdier.
Samtidig viste møtene også frem en imponerende vilje til å satse – enten det er restauranter som holder hjulene i gang i en presset bransje, teknologiselskaper som utvikler nye løsninger for helse og utdanning, eller ildsjeler som bygger en badstukultur i verdensklasse.
Patruljen tar med seg innspillene videre til Stortinget. Målet er enkelt: å gjøre det lettere å starte, drive og utvikle bedrifter i Norge.
