REKDATØRENS LEDER
Det brygger opp til mørke skyer mellom den allerede så historisk anspente relasjonen mellom Høyre og FrP. Erna Solberg var ute i mediene nylig og nærmest krevde at Fremskrittspartiet skulle peke på henne som statsminister, for å redde borgerlig flertall. Men hvorfor i himmelens navn skal Sylvi Listhaug gidde det?
Man kan være enig i at det er skadelig for borgerlig side at det har oppstått slike gnisninger mellom Høyre og Fremskrittspartiet, men heller ikke uventet. Det måtte komme på et eller annent tidspunkt. Høyre er vonbrotne, sårede og dypt sjokkert over at de ikke lenger er den ledende kraften på høyresiden, og at Fremskrittspartiet har tatt over storebror-rollen. Er det noe som sårer Høyres stolthet, så er det nettopp det. Det ville vært som om SV plutselig ble større enn Arbeiderpartiet. Youngstorget hadde aldri godtatt det, og det er heller ikke til å leve med for «styringspartiet» Høyre som sliter enormt på målingene. De har blitt revet i filler fra begge sider; lillavelgerne som tidligere strømmet til Høyre uten at partiet trengte å foreta seg noe, har nå gått tilbake igjen til gode gamle Arbeiderpartiet fordi kamerat Stoltenberg kom tilbake, Senterpartiet var ute av regjeringskontorene og strømkrisen tilsynelatende ble løst på 1-2-3.
Så var det den gjengen av høyrevelgere som faktisk ønsker en radikal forandring i politikken – de gikk til et tydelig og prinsippfast Fremskrittsparti som påpekte det alle så; nemlig at Arbeiderpartiet og Høyre har blitt for like på svært mange områder. Mange velgere som er ideologisk opptatt av ekte høyreside-politikk, ønsker ikke lenger av-ideologisert suppe i sentrum som Erna Solberg har vært den fremste talspersonen for i over tyve år.
Sist gang Fremskrittspartiet var større enn Høyre, var ved stortingsvalgene 2005 og 2009, og dette tok nok Høyre svært tungt. Men samtidig gjorde det ikke så veldig mye, all den tid landet fikk en rødgrønn flertallsregjering som ikke snakket med opposisjonen overhodet, slik sedvanen hadde vært frem til da. Høyre måtte svelge stoltheten, og jobbe målrettet for å bygge partiet opp igjen. Fremskrittspartiets høye oppslutning, ga dem ingen gjennomslag mellom 2005 og 2013, og etter 2013, var Høyre atter en gang det største borgerlige partiet og alt var i skjønneste orden. Det hjalp også at FrP fikk en ny formann; Siv Jensen, som både var mer moderat og samarbeidsvillig enn sin forgjenger, og som hadde en bedre relasjon med Erna Solberg enn Carl I. Hagen. Den gamle formannen hadde hatt et anstrengt forhold til omtrent samtlige Høyre-ledere i sin politiske karriere, all den tid Høyre betraktet FrP som noe ekkelt hunden hadde tatt med inn.
Erna Solberg hadde sitt fulle hyre med å forsøke å forene alle de borgerlige partiene, men til slutt gikk det ikke lenger. Fremskrittspartiet forlot regjeringen tidlig i 2020. Så fikk partiet en ny leder – og Sylvi Listhaug har ikke samme vennskapelige relasjon til Erna Solberg som Siv Jensen hadde. Listhaug er hardere i klypa og har på forbløffende vis reist Fremskrittspartiet til nye høyder og har forlengst etablert seg som det største partiet på borgerlig side.
Mediene har vært veldig opptatt av statsministerspørsmålet. Høyre og Venstre er klare på at det kun er Solberg som er aktuell som statsministerkandidat, KrF er åpne om spørsmålet, mens FrP er klare på at det største partiet bør få statsministeren, men de har ikke formelt erklært Listhaug som statsministerkandidat. De vil ikke gå i samme felle som Senterpartiet begikk i forkant av valget i 2021. FrP vil helst fokusere på politiske saker, ikke posisjoner.
I mellomtiden har Høyre som kjent kollapset på målingene, og Solberg fremstår som en uinspirerende og upopulær statsministerkandidat hvis aksjeskandale enda hviler over hennes gode navn og rykte. Så da kommer spørsmålet; hvorfor i all verden skulle Fremskrittspartiet – som opplever en såpass god medvind – gidde å omfavne en statsministerkandidat som er så dypt upopulær blant velgerne? Det ville jo vært en stor falitterklæring for FrP sitt prosjekt og partibygging. Høyre tar dette som både en grov fornærmelse av deres uovertrufne forestilling om at «Erna er stjerna» – og de mener det er taktisk uklokt fordi de frykter at moderate Høyre,- og Venstre-velgere heller foretrekker Støre enn Listhaug. De mener Listhaug bør «ta en for laget» og peke på Solberg som statsminister for å redde hele det borgerlige flertallet. Men det nekter Listhaug og Fremskrittspartiet å gjøre. De er kun opptatt av en ting; nemlig å fronte FrP sin politikk og intet annet. Det kan også være at de godt kan vente fire år til med å fortsette å bygge opp partiet – FrP trives i opposisjon.
Uansett valgresultat, vil denne gjensidige uviljen bestå mellom Høyre og Fremskrittspartiet. Kanskje det er KrF som vil fungere som brobygger mellom de to partiene, siden KrF har blitt mer vennligsinnet mot FrP og har fått en mer konservative profil. Mitt tips er uansett at Høyre bør legge fra seg arrogansen sin, og heller akseptere tallenes tale slik de er. Høyres oppslutning er kun deres eget ansvar og ingen andres.
