REDAKTØRENS LEDER
Vi legger bak oss fire år med en regjering som har ført både en svært næringsfiendtlig retorikk og politikk, noe som har ført til en historisk kapitalflukt ut av Norge, og stadig trangere villkår for norsk næringsliv. Hvis fire nye år med Støre vanker, er det viktig å merke seg at han denne gangen ikke bare må forhandle med «ryk og reis»-SV, men også kommunistene i Rødt. Da vil vi oppleve at enda flere verdiskapere og gründere forlater kongeriket, og næringslivet vil lide tungt.
Den norske modellen blir den kalt – dette finslipte maskineriet som forener næringslivet, statsmakten og fagbevegelsen. Det har vært en oppskrift på forutsigbarhet, høy tillit mellom partene samt mindre konflikter og friksjoner i samfunnet. Blir denne modellen rokket på, vil det ikke ta lang tid før korthuset begynner å vakle ved fundamentene. Dette ser vi allerede tegn til nå. Støre-regjeringen har ført en svært næringsfiendtlig politikk med enorme skatteøkelser og innføring av helt nye skatter, som har ført til at kapitalsterke nordmenn, samt et ukjent antall gründere, har reist ut av landet. Regjeringen forsøkte å hindre denne flukten ved å innføre enda en skatt – exitskatten. Vil du ikke, så skal du! – har vært mantraet.
Og det har ikke vært det eneste mantraet. LO sin forhenværende leder Peggy Hessen Følsvik uttalte i 2022, at de nå skulle «ta de rike» – en retorikk som selv ikke LO sin gamle formann Tor Aspengren (populært kalt Tor med hammern) tok i sin munn. Støre fulgte lydig opp oppfordringen, har til gangs «tatt de rike», som har ført til at mange norske kommuner mistet hundrevis av millioner kroner i skatteinntekter. SV har feiret at de slemme rikingene har forlattet ved å opprette en egen «wall of fame» dedikert til avisoppslag om alle som har reist.
Får statsminister Støre fornyet tillit med støtte fra Rødt, vil den næringsfiendtlige politikken vi har følt på de siste fire år, kun være en forsmak. For små- og mellomstore bedrifter, ryggraden i norsk verdiskaping, er signalene fra Rødt intet mindre enn katastrofale. Økte skatter, strengere reguleringer og mindre forutsigbarhet er gift for dem som våger å satse. Det er ikke Equinor eller Hydro som først merker konsekvensene – det er bakeriet på hjørnet, den lokale håndverksbedriften, og gründeren som prøver å bygge noe nytt.
Blir dette scenarioet en realitet, må næringslivet stå i samlet front mot denne politikken. Da må silkehanskene av, og bevisstsheten om næringslivet som premissleverandør for et godt og velfungerende samfunn, må økes ytterligere.
