KOMMENTAR
I norsk skattedebatt dukker begrepet «nullskatteyter» opp med jevne mellomrom, gjerne i kombinasjon med krav om å beholde eller skjerpe formuesskatten. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har begge brukt dette som argument. «En ensidig fjerning av formuesskatten vil skape nullskatteytere. Det kan vi ikke være med på», uttalte Jens Stoltenberg til VG. Nestleder Jan Christian Vestre har pekt på at formuesskatten sikrer at også de med store formuer bidrar, og at Norge har lav formuesskatt sammenlignet med andre land.
Problemet er at bildet som tegnes ofte er forenklet til det misvisende. Finansco-gründer Eirik Furuseth forklarer i et innlegg på Facebook at det i praksis ikke er mulig å være en varig nullskatteyter dersom man har store inntekter. At noen fremstår slik i skattemeldingen et gitt år, kan ha helt naturlige og lovlige forklaringer.
En av grunnene finner vi tilbake i tid, under Bondevik II-regjeringen. I en kort periode var utbytteskatten null. Flere store investorer benyttet anledningen til å ta ut så store utbytter som mulig, for så å låne pengene tilbake til eget holdingselskap. Resultatet var at de i mange år kunne ta ut store beløp som tilbakebetaling av lån, uten å utløse ny skatt. På papiret så det ut som de hadde null i inntekt, selv om pengene de levde av allerede var beskattet da de ble tatt ut.
Andre kan ha null i skattbar inntekt fordi de realiserer tap. Skattereglene gir fradrag for tap på investeringer, på samme måte som man betaler skatt av gevinster. Dette kan gi store fradrag det året tapet realiseres, og dermed lav eller ingen skatt. Regelverket er imidlertid tydelig på at slike transaksjoner må ha en reell forretningsmessig hensikt, og at handler med nærstående skal skje på markedsmessige vilkår.
Historiene om rike som kjøper hytter og hus gjennom selskap for å unngå skatt, har også florert. Furuseth peker på at dette verken lønner seg eller er lovlig med dagens regler. Man må betale markedsleie til sitt eget selskap, selskapet må betale selskapsskatt av leien, og når eiendommen selges, utløses både gevinstskatt i selskapet og utbytteskatt for å få pengene ut til privat bruk. Forsøker man å omgå dette, beveger man seg inn i økonomisk kriminalitet.
Også eksempler som Petter Stordalens kjøp av selskap med fremførbare underskudd viser hvordan skatteeffekter kan oppstå. Her dreier det seg om engangseffekter, ikke en vedvarende fritakelse fra å betale skatt.
Furuseth mener politikerne bevisst spiller på misforståelser når de omtaler folk som lever av gamle utbytter som nullskatteytere. Tar man ut ti millioner ett år og betaler fire millioner i skatt, kan man leve av de resterende seks millionene i mange år uten ny skattbar inntekt. Men skatten ble betalt da pengene ble tatt ut. Tar man i stedet ut én million hvert år og betaler 400 000 i skatt hvert år, fremstår man ikke som nullskatteyter, selv om total skatt over tid er den samme.
De som lever av aksjeutbytte i dag, betaler en effektiv skatt på 37,84 prosent. Velger man å kun ta ut utbytte, får man ingen pensjonsopptjening eller trygderettigheter. Derfor tar de fleste også ut lønn, som beskattes solid og gir rettigheter i folketrygden.
Faktum er at de fleste som i statistikken står oppført som nullskatteytere, ikke er rike i det hele tatt. Det dreier seg ofte om pensjonister med lav inntekt og liten formue. Myten om den superrike som aldri bidrar til fellesskapet er mer en politisk fortelling enn en realitet.
