Japan er kjent for sine høyteknologiske storbedrifter og en økonomi preget av eksport og innovasjon. Men under overflaten finnes det en svært gjennomtenkt modell for hvordan næringslivet er organisert – med klare linjer i skattesystemet, en slank offentlig sektor, lav arbeidsledighet og en målrettet satsing på små og mellomstore bedrifter. For norske næringslivsinteresserte er det mye å lære av dette raffinerte samspillet mellom stat og marked.
Skattepolitikken – differensiert og insentivbasert
Japans skattesystem er strukturert for å gi både forutsigbarhet og fleksibilitet. For store selskaper ligger den effektive selskapsbeskatningen på om lag 30–33 %. Dette inkluderer nasjonal selskapskatt, lokal skatt og en påslagsskatt (den såkalte «special reconstruction tax») som trådte i kraft etter 2011-jordskjelvet og fortsatt gjelder i tilpasset form.
Samtidig møter små og mellomstore bedrifter et langt mildere regime. Bedrifter med kapital under 100 millioner yen – altså klart under storbedriftsnivå – beskattes med bare 15 % på de første 8 millioner yen i overskudd. Dette gjør det lettere å vokse i oppstartsfasen, samtidig som selskapene fortsatt betaler sin del når de lykkes.
Myndighetene har også introdusert målrettede skatteinsentiver for investering i forskning og utvikling, digitalisering, grønt skifte og ikke minst – for oppstartsselskaper. Japans strategi er tydelig: Skattesystemet skal ikke bare samle inn inntekter, det skal forme næringslivet.
En slank, men effektiv offentlig sektor
Japans offentlige sektor er mindre enn mange tror. Kun rundt 4,5 % av arbeidsstyrken er ansatt i offentlig sektor – betydelig lavere enn i de fleste OECD-land. Til gjengjeld er offentlige utgifter høye som andel av BNP, og landet bruker rundt 39–42 % av nasjonaløkonomien på offentlige formål.
Hvordan går dette opp? Forklaringen ligger i at Japan har en desentralisert modell med høy effektivitet. Prefekturer og kommuner har fått økt ansvar siden 1990-tallet, og står nå for over halvparten av offentlig pengebruk. Dette gjør det mulig å tilpasse tjenester lokalt, samtidig som den nasjonale staten fokuserer på rammebetingelser og store investeringer.
Offentlig sektor fungerer i stor grad som katalysator, ikke produsent. Staten investerer i infrastruktur, teknologi og næringsomstilling – men lar markedet stå for selve verdiskapingen. Det gir en dynamikk som skiller seg markant fra tungrodde byråkratier.
Reguleringskultur – streng, men forutsigbar
Japan er ikke kjent for å ha et lettbeint regelverk. Snarere tvert imot: landet har en tradisjon for grundige reguleringer, detaljerte forskrifter og tett offentlig kontroll – særlig innen arbeidsliv, finans, mattrygghet og miljø. Det kan ved første øyekast virke byråkratisk og tungvint.
Men forskjellen ligger i hvordan det praktiseres. Japanske reguleringer er ofte stabile over tid, med høy grad av rettferdighet og tydelige prosedyrer. For næringslivet betyr det at selv om reglene er mange, så er de forståelige, forutsigbare og konsekvente. Virksomheter vet hvor grensene går, og møter sjelden plutselige omveltninger i rammebetingelsene.
I tillegg har det siden 2001 vært gjennomført en rekke «regulatory reform»-programmer, hvor tusenvis av foreldede eller overlappende reguleringer er fjernet eller forenklet – blant annet innen bygg, distribusjon og tjenesteyting. Det arbeides aktivt med å digitalisere og standardisere søknadsprosesser, særlig for småbedrifter og utenlandske investorer.
Med andre ord: Japan har byråkrati, men det er ikke vilkårlig. Det er del av et system som prioriterer stabilitet og orden – og som stadig forbedres.
Små og mellomstore bedrifter – ryggraden i japansk økonomi
Nesten 99 % av japanske foretak er små eller mellomstore, og de sysselsetter nær 70 % av arbeidsstyrken. Dette gjør SMB-sektoren til selve bærebjelken i økonomien – og japanske myndigheter behandler den deretter.
Finansielt får SMB-er tilgang til statsgaranterte lån gjennom Japan Finance Corporation, og under pandemien ble det delt ut rentefrie, sikkerhetsfrie lån til titusenvis av mindre selskaper. I tillegg finnes det rådgivningsnettverk for oppkjøp og fusjoner, der staten dekker deler av kostnadene.
Men dette betyr ikke at ineffektive bedrifter holdes kunstig i live. Tvert imot har myndighetene i det stille begynt å la såkalte «zombie-bedrifter» – som overlever kun på støtte – gå konkurs. Dette skaper rom for mer produktive virksomheter og høyere lønnsomhet i SMB-sektoren som helhet.
En offensiv strategi for fremtiden
I mai 2025 foreslo en nasjonal ekspertgruppe å investere hele 60 billioner yen – over 400 milliarder dollar – i produktivitetsløft for SMB-er. Målet er å fremme automatisering, digitalisering og oppkjøp, og å styrke småbedrifters konkurranseevne i møte med globale endringer.
Dette er ikke en kriseplan, men en fremtidsstrategi. Japan erkjenner at fremtidens vekst må komme fra de små og mellomstore, ikke bare de store eksportmaskinene. Derfor satses det nå bredt og langsiktig – med mål om å gjøre hele næringslivet mer motstandsdyktig, mer effektivt og mer innovativt.
En modell for inspirasjon
For norske beslutningstakere og næringslivsledere finnes det mange innsikter i Japans modell. Lavt byråkrati i praksis, målrettede insentiver, en offentlig sektor som tilrettelegger heller enn å dominere – og en politikk som tar småbedriftene på alvor. Dette er en organisering som lar gründerskap, lokal verdiskaping og innovasjon blomstre – selv i et høyteknologisk og konkurranseutsatt samfunn.
Japan viser at det er mulig å ha høy offentlig innsats, og samtidig la markedet få puste. Det er ikke nødvendigvis et spørsmål om stat versus næringsliv – men om samspill, tillit og målrettet styring.
