Leserinnlegg av Jan Magne Langseth, advokat – Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig AS
Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
Mange har etter saksanlegget mot staten i «formuesskattesaken» stilt spørsmål om ikke denne saken bare er politikk, og ikke har noe med juss å gjøre. Svaret er nei, selv om alle er enige i at statens kompetanse til å skattlegge er svært vid. Omfordeling er, for eksempel, et helt legitimt hensyn i skattepolitikken. Det er alle enige om – men det er ikke det denne saken dreier seg om. Den dreier seg om urimelige effekter over tid hvor formuesskatten ødelegger norskeide bedrifters eksistensgrunnlag. Det er ikke omfordeling.
Først litt synsing
Man kan mene hva man vil om formuesskatt. Mye er politikk. De fleste redaktørstyrte mediene er likevel nærmest tause om en skatt som er ødeleggende for norskeid næringsliv og arbeidsplasser. Formuesskatten er ikke en «milliardærskatt» slik Fredrik Solvang på debatten i NRK lar tilhengerne slippe unna med uten å stille de riktige kritiske spørsmålene. De eneste redaktørstyrte mediene hvor denne saken er ordentlig aktualisert synes å være på Summøre, hvor engasjementet er stort, og hvor debatten er sporet inn på et «rasjonelt spor». Det må være betimelig å spørre om ikke en bærekraftig økonomi som gjør at alle som kommer etter oss kan fortsette å skape verdier i Norge, med norske eiere og ansatte er så viktig at formuesskatten må avskaffes. Finansminister Jens Stoltenberg vet dette utmerket godt. Men han nekter likevel å svare på spørsmål om den fremtidge skattepolitikken om AP vinner valget.
Budskapet i formuesskattesaken er imidlertid ikke spesielt vanskelig å kommunisere. Skatten er drepende for norskeid næringsliv, norske SMB-bedrifter og norske gründere. Den diskriminerer norske eiere og favoriserer utenlandske. Dette er faktum.De som rammes hardest har verken mulighet eller noe ønske om å flytte, og har «formuen» bundet opp i anleggsmidler i lokale bedrifter som har lite med «formue» å gjøre. Er produksjonsutstyr og varelager formue (eller «rikdom»)? Denne type «arbeidende kapital» skattlegges som formue selv om den ikke har gitt noen form for avkastning (eller noensinne kommer til å gjøre det). Som mange vet, så er det bare tre OECD land som har formuesskatt. Ironisk nok er ett av disse landene Sveits. Norge er annerledeslandet som bryter ned egen konkurransekraft og favoriserer utenlandsk eierskap. Det er et faktum det også.
Menon Economics konluderte i 2024 med at: «… gjennomgående viser både teori og empiri at økte skatter på eierinntekt vrir investeringene bort fra næringsvirksomhet i Norge over til andre plasseringer.»
Nestorer som Ole Gjems-Onstad, som er professor emeritus i skatterett ved Handelshøyskolen BI, uttalte nylig i DN at: «Andre land har ikke formuesskatt fordi den skader økonomien mer enn den gir.» I en masteroppgave fra NHH 2025 konkluderes det slik av forfatterne: «Våre analyser viser at formuesskatten fremstår som den klart mest vekst- og innovasjonshemmende skatten for norske eiere av små og mellomstore, unoterte foretak.» Så over til jussen.
Hva er kjernen i saken?
Lars Oscar Øvstegård har jobbet aktivt med å få saken på agendaen i mer enn to år. Han er lei av å ikke kunne foreta helt nødvendige (og kritiske) investeringer i egen lokal virksomhet i Ørsta fordi formuesskatten leder til at essensielle ressurser ikke kan reinvesteres i virksomheten. Det samme er tilfelle for de tre andre saksøkerne. Midler som skulle vært investert, eller forblitt, i virksomhetene må tas ut på tross av underskudd i flere år på rad for å betale formuesskatt på en teoretisk «kapital» som har gitt negativ eller helt begrenset avkastning i flere år på rad. Vi snakker ikke om virkningene i et enkeltstående år, men over tid, slik at det blir systematisk negativt for bedriftene og eierne det gjelder. Dette er kjernen i saken. Det handler altså ikke om et urimelig resultat i et enkeltstående skatteår, men de systematiske langvarige negative virkningene.
Konfiskasjon, i rettslig forstand, er en form for inndragning, hvor staten overtar eiendeler eller formue fra enkeltpersoner som er «skattesubjekter». Formuesskatten er ikke ekspropriasjon fordi skattesubjektet (den som betaler skatten) ikke får noen form for erstatning, men i stedet må betale en skatt på kapital som er bundet opp i virksomheten.
Dette mener saksøkerne er i strid med både Grunnloven (§ 105) og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (Protokoll 1-1).
Så det som skal avgjøres i denne konkrete saken er, noe forenklet, om de aktuelle formuesskattevedtakene – sett over flere år i sammenheng – gir så urimelige utslag at det er i strid med prinsippet om at «Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper.» Konfiskasjon av privat eiendom er ikke forenlig med «folkerettens alminnelige prinsipper».
Avsluttende kommentar
Vi vet at staten gjør alt den kan for å unngå at saken blir realitetsbehandlet. Det er allerede varslet at staten vil kreve saken avvist på grunn av såkalt «manglende aktualitet» eller «rettslig interesse» som vi jurister kaller det på «stammespråket». Vi regner med at dette i seg selv er et spørsmål som vil måtte tas gjennom tre instanser – fra tingrett til lagmannsrett og deretter Høyesterett. Det blir ressurskrevende.
Staten ønsker ikke at denne saken realitetsbehandles av domstolene. Staten burde kanskje heller la domstolene gjøre jobben sin uforstyrret for å komme til riktig resultat. Uansett utfall. Det kommer ikke til å skje. Staten mot «den lille mann/kvinne» er alltid en oppoverbakke i prinsipielle saker.
Personlig håper jeg at flere snart våkner, og at «den lille mann/kvinne» – nå symbolisert med «fighteren» Lars Oscar og hans «team» – får mer aktiv støtte ved at flere hopper «ned fra gjerdet» og ikke regner med at denne viktige saken løses av verken det kommende valget – eller av at de som rammes hardest står alene på vegne av et stort felleskap med sammenfallende interesser.
