Leserinnlegg av Karl-Anders Grønland, advokat og styreleder SMB Norge
Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
Tenk deg at du ikke hadde fulgt nyhetene siden januar/februar i år og begynte å følge de på nytt igjen nå. Overraskende nok hadde du oppdaget at partienes politikk var tilnærmet uendret, men gallupene hadde likevel forandret det politiske landskapet.
Regjeringen hadde styrket seg ved å bytte en nyutdannet jurist med en dommer og tidligere forsvarsadvokat og Stoltenberg hadde overtatt for Vedum, men bortsatt fra at de nye statsrådene utstrålte mer kompetanse, så førte de fortsatt i all vesentlighet den politikken regjeringen var blitt mektig upopulær på.
De næringsdrivende sliter fortsatt med den samme uforutsigbarheten og selv om noe skattelotteri for å teste ut om for eksempel flere bedrifter ville opphøre eller bedres ved en egen formuesskatt, så hadde ingenting blitt gjort noe vesentlig bedre av regjeringen og stortingsflertallet.
Valutaen var heller ikke kommet tilbake til gamle høyder, så nordmenns kjøpekraft var som før. Flere og flere land hadde bedre kjøpekraft enn nordmenn. Usikkerheten var uendret, selv om noe av problemene kunne skyldes på verdensøkonomien og utfordringer som stammet fra utenfor Norge.
Den sosialdemokratiske regjeringens oppmerksomhet i den grad næringslivet fikk noen, var fortsatt rettet mot de store og ofte statseide selskapene. Når Equinor opplevde at et vindkraftprosjekt utenfor kysten av USA kunne stanses snudde statsminister og finansminister seg rundt for på en prisverdig måte å redde dette. En innsats som enhver bransje preget av små og mellomstore bedrifter, kunne bare drømme om. Hverdagsnæringslivet var ikke så viktig så det de slet med kunne regjeringen bare la ligge.
Faktisk var finansministeren imot å skattlegge utlendinger med formuesskatt fordi da ville da la være å investere i Norge, mens nordmenn ifølge finansministeren uansett ville investere i Norge. Om de som betalte mest i formuesskatt og andre skatter dro, slik at det ble mindre penger igjen i landet så var det noe vi kunne leve med uttrykte den politiske ledelsen i Norge.
Fordelen for et regime opptatt av å utjevne forskjeller i Norge er at når nordmenn blir fattigere enn utlendinger så skaper ikke det sjalusi på samme måte som hvis en lokal person i et norsk lokalsamfunn blir rikt. For de som var sjalue på de som hadde det bedre, også kalt blant annet Sjalusiens Venner, var det lettere å se på rike utlendinger enn rike personer i nabolaget som føltes mye nærmere.
Tydeligvis var ikke erfaringene fra land hvor staten tok tilnærmet alt slik som det var under kommunistene i Sovjetunionen og Øst-Europa lenger en verdifull erfaring som gjorde forsøket bortkastet. Som kjent gikk jo disse landene under fordi de var for uproduktive til å skape tilstrekkelig velferd. Storbedrifter, statlig styring og manglende økonomiske incentiver til å skape private entreprenører var jo noe alle kunne se resultatet av for 40 år siden.
Det eneste som kanskje kunne forklare at ting hadde endret seg, var at USA hadde fått en ny president. En president som man var så bekymret for at når statsministeren og finansminister og tidligere NATO-generalsekretær hadde besøkt det ovale kontor i Det Hvite Hus ikke hadde imøtegått foran pressen noe Trump sa, herunder hverken tollkrig eller Ukrainas rett til selvbestemmelse. Kanskje var dette grunnen til den økte populariteten?
