Når man snakker varmt om Sveits, får man ofte høre at landets rikdom skyldes spesialregler, rike utlendinger, nazigull og et oppblåst bankvesen. Kritikken er ikke helt uten grunn – men den forklarer ikke hvorfor Sveits i dag knuser både Østerrike og Tysklands rikeste delstat, Bayern, i økonomisk styrke og levestandard.
Hva er det Sveits har gjort annerledes – og hvorfor har ikke nabolandene, med nær identisk kultur, språk og industrihistorie, oppnådd det samme?
Sveits og Bayern: To brødre – ulik skjebne
Både Sveits og Bayern snakker tysk, preges av konservativ arbeidsmoral, sterkt foreningsliv og en utpreget sans for orden og presisjon. Begge har solide industribyer og eksportbedrifter i verdensklasse. Og likevel har Sveits i dag en BNP per innbygger på rundt 96 000 euro, mens Bayern – Tysklands rikeste delstat – ligger på 53 800 euro. Østerrike havner midt mellom, med rundt 65 000 euro.
Dette er ikke en forskjell på marginene. Det er et strukturelt og vedvarende gap i produktivitet, velstand og kjøpekraft – mellom regioner som på overflaten ser ganske like ut.
Skattenivå og lokal styring: Sveitsisk nøysomhet vinner
Sveits’ modell er preget av desentralisering og skattebevissthet. Kantonene konkurrerer om å ha lavest mulig skatt og mest mulig effektiv forvaltning. Innbyggerne stemmer jevnlig over budsjetter, skattesatser og lokale prosjekter.
Tyskland og Østerrike, derimot, har et sentralisert system med høyt skattetrykk og standardiserte løsninger. Østerrikes offentlige utgifter ligger på rundt 43 % av BNP, Tysklands på noe lavere nivå – mens Sveits ligger nede på 27 %. Forskjellen i skattepolitikk preger hele samfunnet: Sveits lar mer verdiskaping bli igjen hos husholdningene og næringslivet, og får mer ut av mindre.
Men er ikke Sveits bare en skatteparadisstat med urettferdig fordel?
Dette er en utbredt påstand – men den tåler en gjennomgang:
1. “Sveits ble rike på jødenes penger under krigen”
Sveits’ håndtering av jødiske bankmidler under og etter 2. verdenskrig er en mørk historisk realitet. Dette har landet også erkjent og kompensert for. Men disse midlene utgjør en svært liten andel av den sveitsiske kapitalbasen. Sveits var rikt og industrialisert allerede før krigen – med sterk banknæring, klokkeindustri og eksportbedrifter tilbake til 1800-tallet.
2. “Det er bare rike folk som flytter dit”
Det er riktig at Sveits tiltrekker seg mange formuende personer. Men det er et resultat, ikke en årsak. Rike flytter fordi landet er velfungerende og trygt, ikke fordi tilflyttingen alene har gjort landet rikt. Sveits’ industribaserte verdiskaping står for over en fjerdedel av BNP – langt mer enn finanssektoren.
3. “Sveits lever av bankhemmeligheter”
Banksektoren i Sveits står for under 10 % av BNP. Sveits har også, etter press fra OECD og EU, åpnet opp for innsyn i skatteforhold og svekket det gamle bankhemmelighetsregimet betydelig. Dagens sveitsiske økonomi er ikke avhengig av tvilsomme kapitalstrømmer.
4. “Det er store forskjeller mellom rik og fattig”
Sveits har høy formuesulikhet – men lav arbeidsledighet, høy kjøpekraft og lav fattigdom. Levestandarden er høy også blant vanlige arbeidere. Dessuten: ulikhet i formue betyr ikke nødvendigvis lav sosial mobilitet eller dårlig velferd. Det sveitsiske velferdssystemet er desentralisert, men målrettet – og fungerer godt for dem som trenger det.
Kultur + skattepolitikk = ulik økonomi
Sammenligningen med Bayern og Østerrike er slående fordi det ikke er kulturforskjellene som forklarer gapet. Her snakker vi om samfunn som deler alt fra kjøkken og dialekt til arbeidsmoral og familieverdier. Forskjellen ligger i hvordan pengene forvaltes.
Sveits er et demokratisk verksted for nøysomhet og lokalt ansvar. Når innbyggerne selv stemmer over skatter og prioriteringer, øker kravet til effektivitet. I Bayern og Østerrike skjer mye av pengebruken lenger unna folk flest – og det gir mindre press for reform og omstilling.
Økonomisk knock-out
At Sveits har høyere BNP per innbygger enn Østerrike er ikke overraskende. Men at det slår knockout på Bayern – Tysklands flaggskipregion, med selskaper som Siemens, BMW og Allianz – burde vekke ettertanke. Hva har gått galt i Bayern? Ingenting, egentlig. Men noe har gått bedre i Sveits.
Sveits viser at det går an å skape høy verdiskaping, sosial stabilitet og økonomisk frihet – uten å blåse opp staten. Og viktigst: uten å gi slipp på velferd, trygghet eller sosial sammenhengskraft.
