UKENS LEDER
Valgkampen har allerede begynt. Men til tross for forsøk fra opposisjonen med å fremheve innenrikspolitiske saker, er det allikevel utenriks som står i fokus. Trumps uforutsigbare politikk, krig, økonomiske utfordringer og stor internasjonal usikkerhet preger nyhetsbildet. Dette passer internasjonalistene Støre og Stoltenberg perfekt.
Det er ganske utrolig det som skjer i norsk politikk for tiden. Det er rødgrønt flertall på en rekke målinger, til tross for at borgerlig side nærmest har tatt seieren på forskudd i snart fire år. Det tok nemlig ikke lang tid før Støres regjering hadde inntatt regjeringslokalene i 2021 før pilene begynte å peke andre veien. Erna Solberg klarte å holde seg noenlunde populær gjennom en rekke kriser – oljekrisen i 2014, flyktningkrisen året etter og ikke minst utbruddet av Covid-pandemien i 2020. Hun ble oppfattet som en slags moderlig figur for landet der hun loset oss gjennom urolighetene med stoisk ro. Støre fikk heller ingen enkel start som statsminister. Han overtok ansvaret for pandemi-håndteringen, og ikke langt ut i perioden måtte han håndtere ettervirkningen av krigsutbruddet i Ukraina i 2022 og etterfølgende økonomiske vanskelighetene som fulgte; strømkrise, dyrtid, inflasjon og rentehevinger. Dette passet dårlig når slagordet til Arbeiderpartiet var «nå er det vanlige folks tur».
Fløte-Solberg og matkøer
Men statsmannen Støre profiterte ikke på disse krisene, og velgerne hadde ikke tillit til at tospannet Støre og Vedum kunne bringe tilbake flesk og fløte-tiden som kjennetegnet Solberg-epoken. Fordi til tross for krisene Solberg måtte håndtere, hadde folk noenlunde god råd gjennom hele perioden. Støre/Vedum måtte derimot se på at norsk kjøpekraft falt, at folk fikk dramatisk dårligere råd og at matkøene ble lenger – dette på på vakten til en regjering som skulle heve levestandarden til den lille mann. Det hjalp heller ikke at finansminister Vedum surret med matematikken når han skulle forsøke å bedrive voksenopplæring ovenfor det norske folk i beste sendetid. Kort sagt, folk oppfattet regjeringen lite styringsdyktig i en slik dramatisk tid.
Vindene snur
Støre sendte kanskje en stille takkebønn til oven da president Trump vant det amerikanske valget. Ikke fordi han var enig med ham, men fordi dette betød kaos på verdenscenen. Og Trump har ikke skuffet i så måte – kaos har det vært. Det virker som enhver sittende regjering rundt om i verden – uansett hvor upopulær den var i utgangspunktet – har profitert kraftig på Trump sine krumspring. Folk vil åpenbart foretrekke det trygge og kjente i en tid der kaos og usikkerhet råder. Dette til tross for at det egentlig har vært sammenhengende kaos i verden de siste fem årene. Trumps gjenkomst i det Hvite Hus har egentlig bare markert prikken over i-en. Støre tok dessuten en del grep for å konsolidere regjeringens overlevelse; han fikk Senterpartiet ut av regjering, lanserte Norges-pris på strøm samt hentet hjem frelseren Jens Stoltenberg. Dette kombinert med folks forskrekkelse over det som foregikk på verdensarenaen, har gitt rødgrønn side et sårt tiltrengt oppløft på målingene. Nå er det dødt løp mellom blokkene, og vi kan ende med det mest spennende valget siden stortingsvalget i 1977 der rundt 30 stemmer bortgjemt i en skuff, avgjorde resultatet til slutt.
Utenriks, please?
Statsminister Støre vil antakelig gjøre alt han kan for å fremheve internasjonale saker i valget. Støre foretrekker utenrikspolitikk, og Stoltenberg har stor troverdighet på emnet all den tid han briljerte i sin rolle som NATOs generalsekretær. Stødig kurs i et urolig farvann, fokus på forsvar og beredskap samt norsk servilitet ovenfor EU vil være kampsakene. Glemt er dyrtid, inflasjon, økt formuesskatt, lakseskatt, exit-skatt, rekordhøyt antall konkurser, økte helsekøer og andre innenrikspolitiske kriser. Det er bare å mane frem Trump som en slags fanden på veggen, så vil velgerne se Støre/Stoltenberg som lysende følgestjerner i en mørk og dyster tid.
De borgerlige sliter big time. Både Høyre og FrP forsøker så godt de kan å peke på det åpenbare; at det aller meste har gått akterukt i kongeriket Norge de siste fire årene. Senterpartiet forsøker å henge seg på, men klarer såklart ikke å skape troverdighet siden de selv har vært med å styre landet mesteparten av perioden. Vedum og Listhaug kan fort havne i «Trump-skammekroken», mens Solberg sliter med omdømmet sitt i kjølvannet av aksje-skandalen. Og hva pokker skal Høyre fare med på utenriks-fronten når Støre dro frem Stoltenberg opp av hatten? De er sjanseløse.
End game
Det er selvfølgelig en stor tragedie for det norske folk og næringsliv at viktige, innenrikspolitiske saker ikke får stort nok fokus. Vi får vente å se hva valgkampen vil bringe videre fremover, men det er ingen tvil om at Støre/Stoltenberg vil pøse på med hvor flinke kapteiner de har vært for M.S Norge i et farvann dominert av Trumps isfjell. De borgerlige vil gjøre tapre forsøk, men det spørs om det holder helt til mål. Det blir ulidelig spennende.
At Støre/Stoltenberg må slite med staur-bæring av helt nye dimensjoner når de skal stable på plass en regjering som må ha parlamentarisk støtte fra kommunistene i Rødt, et selvsikkert SV, et hevngjerrig og EU-fiendtlig Senterparti og til slutt MDG kanskje på vippen, er en annen historie. Norsk politikk blir ikke mindre spennende i årene fremover.
