UKENS LEDER
Stoltenbergs gjeninntreden i norsk politikk har fullstendig endret dynamikken i det norske politiske landskapet. I over tre år har borgerlig valgseier nesten blitt tatt for gitt, men nå er det utrolig jevnt på meningsmålingene. Hva vil en ny rødgrønn valgseier bety for norsk næringsliv?
De som tror at en ny regjering med Støre som statsminister, vil bli en fortsettelse av det nåværende regjeringsprosjektet, må muligens tenke om igjen. Veldig mye har skjedd i norsk politikk som kan få dramatiske konsekvenser for politikken som blir ført. Den politiske virkelighet i 2021, var ganske så spesiell. Etter åtte år med borgerlig regjering, kunne man forestille seg at regjeringsslitasjen til Solberg ville føre til et sterkt Arbeiderparti. Men det skjedde ikke – faktisk fikk Arbeiderpartiet et mandat mindre enn ved forrige valg i 2017. Det som reddet rødgrønn side den gangen var Senterpartiets voldsomme vekst, og som muliggjorde at de kunne gå inn i regjering med Arbeiderpartiet alene med nesten historisk høy oppslutning.
Det tok ikke lang tid før høyresiden hadde flertall på målingene igjen, noe som har fortsatt helt frem til den dramatiske omveltningen som skjedde tidligere i vinter; Senterpartiet gikk ut av regjering og Arbeiderpartiet hentet frem sin frelser, Stoltenberg, som finansminister. I en urolig tid assosierte velgerne Stoltenberg med en stødig klippe i et urolig farvann. Også mange lillavelgere som hadde gått til Høyre, følte seg betrygget av Stoltenbergs sentrumsorienterte stil og har ført til at det kun er få prosenter som avgjør hvorvidt vi får en rød eller blå regjering i høst.
Men på samtlige målinger der de rødgrønne har flertall, må de belage seg på stemmene til Rødt, og jeg tror ikke Rødt ønsker å selge sin støtte billig; de vil ha politisk gjennomslag. Det samme vil SV i enda større grad nå som Senterpartiet ikke får en slik avgjørende betydning all den tid de nærmest er radbrukket på målingene. Blir det rødgrønt flertall i høst, vil Norge med stor sannsynlighet få det mest venstrevridde parlamentariske grunnlaget siden 50-tallet. Da hjelper det lite at man har «ansvarlige» Stoltenberg som finansminister, når han da blir tvunget til å føre venstreradikal politikk. Selv Støres sentrumsorienterte regjering har økt skattene dramatisk for folk og næringsliv de siste fire årene – og med Rødt på lasset kan landet forvente enda mer av det samme; nemlig at mer kapital og makt blir flyttet fra sivilsamfunnet til statsmakten. Selv om Arbeiderpartiet – med Vestre og Stoltenberg i spissen – har forsøkt å fremstille seg som en næringsvennlig gjeng, vil det imaget bli vanskelig å opprettholde når de selverklærte kommunistene får en hånd på rattet.
Vi må huske på at Rødt overhodet ikke vil ha et privat næringsliv. Vi husker tilbake til oppløpet av Rødts landsmøte i 2019 der daværende leder Bjørnar Moxnes forsøkte å fjerne kommunisme i programmet totalt, men ble nedstemt. Da uttalte Rødt-delegat Ole Marcus Mærøe følgende til Aftenposten, i sitt forsvar for kommunismen som ideologi:
«Det er store private selskap og banker som skal underlegges «demokratisk kontroll». Stortingsflertallet skal utforme målsettinger for virksomhetene som deretter skal styres av profesjonelle. Banker skal ikke styres av profittmaksimering, men av folks behov. Enkeltpersoner vil fortsatt kunne eie sine bedrifter, for eksempel gjennom enkeltmannsforetak.»
Så enkeltmannsforetak kan aller nådigst få lov å drive i Rødts drømmeverden, men alt annet av næringsliv skal underlegges statsmakten – i kjent planøkonomisk stil. De som frykter at denne radikale ansamling skal få innflytelse på styringen av kongeriket, bør kanskje tenke seg om to ganger før de lar seg forblinde av Stoltenbergs påståtte ansvarlighet.