I Norge har politikere historisk sett vært flinke til å sikre at oljeinntektene ikke bare har beriket et fåtall, men i stedet har kommet hele befolkningen til gode gjennom Oljefondet og velferdsordninger. Imidlertid har utviklingen i andre naturressurser som strøm, vindkraft og lakseoppdrett ført til en økt konsentrasjon av eierskap og en mer ulik fordeling av gevinster.
Vi har sett litt nærmere på hvem som eier disse ressursene, hvordan forvaltningen av dem har utviklet seg, og ikke minst hvordan rikdommen som er skapt gjennom utnyttelsen av naturressursene, er fordelt.
Olje og gass – et nasjonalt eventyr
Norsk olje- og gassutvinning har hatt en sentral rolle i landets økonomiske vekst og velstand de siste 50 årene. Etter funnet av olje i Nordsjøen på slutten av 1960-tallet, innså politikerne tidlig at ressursene måtte forvaltes på en måte som gav både økonomiske gevinster og langsiktig verdiskaping for hele befolkningen.
Staten som hovedaktør
I motsetning til mange andre oljeproduserende land, hvor de nasjonale myndighetene ikke nødvendigvis har hatt direkte kontroll over ressursene, ble den norske staten en sentral aktør i oljenæringen. I 1972 ble Statoil (nå Equinor) etablert som et statlig eid selskap, og den norske stat fikk 50 prosent eierandel i dette selskapet. Denne modellen, med et statlig selskap som hovedaktør i oljeindustrien, ble sett på som en garanti for at nasjonale interesser skulle være ivaretatt.
I tillegg ble Oljefondet, også kjent som Statens pensjonsfond utland, etablert i 1990. Dette fondet ble bygd opp gjennom oljeinntektene med mål om å sikre velstand for kommende generasjoner. Per 2024 er Oljefondet verdens største statlige investeringsfond, og det har vokst til en verdi rundt 20 000 milliarder kroner. Olje- og gassressursene har dermed ikke bare skapt inntekter for staten, men har også gitt de norske innbyggerne et økonomisk sikkerhetsnett.
Oljeeventyret og fordelene til folket
Oljeinntektene har altså ikke bare beriket olje- og gasselskapene, men har vært en viktig motor for norsk velferd. Politikerne har hatt en eksplisitt politikk for å bruke oljeinntektene til å bygge et velferdssamfunn som skulle komme hele befolkningen til gode. Gjennom velferdsordninger, offentlige investeringer, helse- og utdanningstjenester, har oljepengene vært med på å forme et av verdens mest velstående samfunn.
Strøm, vindkraft og lakseoppdrett – nye aktører og ulik fordeling
Mens oljen har vært det aller største økonomiske eventyret, er det flere andre naturressurser som har fått økt betydning i den norske økonomien i løpet av de siste tiårene. Strømproduksjon, vindkraft og lakseoppdrett er tre områder som har blitt stadig mer lønnsomme, men hvor eierskapet og fordelingen av gevinster skiller seg fra oljeindustrien.
Strøm – fra offentlig til privat dominans
Strømproduksjon har tradisjonelt vært dominert av statseide eller kommunale selskaper som har hatt ansvar for både vannkraftutbygging og distribusjon. Statkraft er for eksempel et statseid selskap som har hatt en dominerende posisjon i norsk strømproduksjon. Men i løpet av de siste 20 årene har markedet blitt mer liberalisert, og en økning i privat eierandel i energisektoren har gjort at flere private aktører har fått kontroll over produksjon og distribusjon av strøm.
I tillegg har Norge koblet seg på et internasjonalt marked som i stor grad er med å styre markedsprisen på strøm her hjemme, uavhengig av hva det til enhver tid koster å produsere strømmen.
Denne utviklingen har ført til at mer av gevinsten fra norsk vannkraft har blitt kanalisert til private investorer og utenlandske eiere. Dette har skapt debatt om hvorvidt den norske befolkningen får den riktige andelen av verdiskapingen, spesielt når strømprisene har økt dramatisk de siste årene, og mange har følt at den Norske befolkningen tar regningen for at noen andre skal høste fordelene.
Vindkraft – en ny arena for private investeringer
Vindkraft er et annet område som har blitt stadig mer lønnsomt i Norge. Her ser vi en utvikling der private aktører i stor grad har dominert, og mange av vindkraftprosjektene i Norge er finansiert og drevet av utenlandske investorer. Dette står i kontrast til oljeindustrien, hvor staten har hatt en sterkere rolle. Det har vært flere store debatter om vindkraft og potensialet for lønnsomhet målt opp mot betydelige inngrep i naturen. Vindkraft har potensiale til å skape betydelig inntekter, og det er derfor viktig at man tidlig bestemmer om dette er inntekter som skal tilbake til fellesskapet.
Mange frykter at vi står foran en ny privatisering av norske naturressurser, og at de økonomiske gevinstene fra vindkraft vil gå til utenlandske investorer i stedet for å komme hele befolkningen til gode.
Lakseoppdrett – kommersialisering og eierkonsentrasjon
Lakseoppdrett er en annen næring som har hatt enorm vekst i Norge de siste tiårene. Den norske lakseindustrien er i dag en av verdens største eksportører av laks. Næringen ble i stor grad bygd opp av små- og mellomstore aktører, men på 2000-tallet har flere store aktører, som Mowi (tidligere Marine Harvest), Cermaq og SalMar, tatt kontrollen over markedet. Dette har ført til en konsentrasjon av eierskap og en økning i maktkonsentrasjonen hos noen få store selskaper.
Selv om lakseoppdrett også har ført til betydelig økonomisk gevinst, er ikke dette en naturressurs som har kommet hele befolkningen til gode på samme måten som olje- og gassinntektene. Her er det noen få store aktører, med betydelig eierandel, som har fått størstedelen av inntektene, mens små lokale aktører og samfunnet ellers har fått mindre av gevinsten.
I tillegg har det vært en økende bekymring for de miljømessige konsekvensene av lakseoppdrett, som forurensning av fjorder og trussel mot villfiskbestander, noe som ytterligere kompliserer bildet.
Hvordan har formuene blitt fordelt?
De siste tiårene har vist at naturressursene i Norge, til tross for et politisk system som i stor grad har vært opptatt av å sikre økonomiske fordeler for hele befolkningen, har ført til en økning i økonomisk ulikhet. De største aktørene i olje-, gass-, strøm-, vindkraft- og lakseindustrien har hatt enorm økonomisk vekst, mens mange av de som har vært avhengige av disse næringene som arbeidere eller lokalsamfunn har fått lite direkte utbytte.
Eierskapet har blitt mer konsentrert i de siste årene, spesielt i de mer nyetablerte næringene som vindkraft og lakseoppdrett. Her ser vi at store utenlandske investorer og private selskaper dominerer, og at den økonomiske gevinsten i stor grad tilfaller et fåtall. Dette er i skarp kontrast til oljepolitikken, hvor staten har vært mer aktiv i å sikre at oljeinntektene kommer hele befolkningen til gode.
Dette gir grunn til bekymring for hvordan fremtidige naturressurser vil bli forvaltet, og om den norske befolkningen fortsatt vil få nyte godt av de enorme rikdommene som finnes i naturen.