EU-frykten i Senterpartiet ble for sterk for å fortsette i regjering.
Uvanlig reaksjon
Senterpartiet har i regjering tidligere hatt for vane å bli sittende, også gjennom de vanskelige politiske sakene. Denne gangen, med EU-frykten for tett innpå et politisk parti som nærmest har overlevd på EU-motstand, tok de det uvanlige valget om å gå ut av regjering. Dette har Senterpartiet bare gjort én gang tidligere, da de gikk ut av Jan P. Syses (H) regjering i 1990, som også den gang handlet om Europa. Da var EØS-avtalen på gang, og dette aksepterte ikke Senterpartiet den gangen.
Frykten ble for stor
Innføringen av de tre nye EU-direktivene, som sentralstyret og stortingsgruppen til Arbeiderpartiet nekter å gå tilbake på, tar oss tilbake til assosiasjoner av en gammel debatt, som den om EU-valget i 1994. Sterke virkemidler og bilder ble brukt i debatten for å demonisere motstanderne. Selv om Senterpartiet muligens nå har en viss grad av irrasjonell tolkning av energi-direktivene, har EU-frykten blitt for stor. De frykter vi skal få en negativ utvikling, på for eksempel strømprisene. Acer-debatten har satt en støkk i mange av de mer nasjonalt orienterte partiene i Norge. Med tilknytningen til det europeiske strømmarkedet skulle strømprisene i Norge øke med kun 2-3 øre per kwt, ble det påstått. Slik har det jo ikke blitt. Strømpris-krisen har vært betydelig i flere år nå i Norge. I et land som er selvforsynt med nok energi, er dette vanskelig å akseptere for flere politiske partier, Senterpartiet er et av disse.
Globalisme vs nasjonalisme
Berøringsangsten til EU blir for stor for Senterpartiet. De vil rett og slett ikke bli assosiert med EU, i det hele tatt. Med tanke på «globalismen» som betyr mye for Arbeiderpartiets ledelse, kan man undre seg over at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke inngikk en egen avtale før tiltredelsen i 2021, om at all ekstra EU-tilknytning ikke var akseptabel i deres første regjeringsperiode. I stedet dukker altså denne krisen opp noen få måneder før det neste stortingsvalget.
Skylder på hverandre
I følge medierapporter skylder både Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum på motparten, for at kongen må invitere til dannelse av ny regjering. Støre påstår Vedum nekter å lytte og Vedum påstår de blir kastet ut av regjeringen. Tilfellet er vel egentlig at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har en politisk avgrunn seg i mellom når temaet omhandler alt rundt den Europeiske Unionen.
Har Arbeiderpartiets ledelse støtte?
Selv om ledelsen i Arbeiderpartiet er engasjerte støttespillere for nærmere tilhørighet til Europa, er det kanskje ikke så sikkert at deres eget grunnfjell støtter denne saken like fullt? Har Jonas Gahr Støre full kontroll på internstøtten til EU? Ikke godt å si i disse kaotiske tider for Arbeiderpartiet. Trond Giske er på vei inn i politikken igjen, og han hylles som en av de sterke kreftene for at Norge ikke ble medlem av EU tilbake i 1994. Giske vil kanskje igjen samle stor støtte internt for motstand til EU i Arbeiderpartiet? Er EU-tilknytningen Jonas Gahr Støre ønsker mer av egentlig en vinnersak?
Vedum uten valgmuligheter
Med tanke på at Senterpartiet har vært et av de sterkeste EU-motstands partiene over mer enn 30 år nå, hadde nok ikke partileder og finansminister Trygve Slagsvold Vedum noe annet valg enn å følge grunnfjellet i partiet. Senterpartiet er betydelig motstander av EU, og selv om tolkningene skulle være feil av EUs fjerde energimarkedspakke, ville det blitt håpløst vanskelig for Senterpartiet å selge inn en beslutning om å støtte innføringen av de nye EU-direktivene. Vedum har ikke et valg på dette området.
Er timingen tilfeldig?
Utad virker timingen for uenighetene veldig klønete løst, 8 måneder før stortingsvalget. Samtidig har både Arbeiderpartiet og Senterpartiet blitt slaktet på meningsmålingene i flere år nå. Det er ikke uten grunn at krisen og kaoset internt har herjet Arbeiderpartiet, og Jonas Gahr Støre selv i lang tid. Er tidspunktet for uenigheten mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke tilfeldig valgt? Det at begge partiene nå kan stå helt fritt fra den andre part, gjør at de nå fokusere på egen politikk, for å vinne frem på meningsmålingene igjen.
Støre må velge nytt mannskap
Senterpartiet har hatt 8 ministere i Jonas Gahr Støres regjering. Nå må altså Støre ut og velge nye ministere. Mest sannsynlig vil de fortsette i regjering alene, uten Sosialistisk Venstreparti, som nok ville ønske å gå inn i regjeringen. Med tanke på kuppforsøk, og kaoset som har ridd Arbeiderpartiet som en mare de siste årene, er det nok mest sannsynlig at Støre vil velge stødige «administratorer» som ministre de siste 8 månedene av regjeringsperioden. Verken Hadia Tajik eller Trond Giske vil kunne kategoriseres som stille kandidater, så disse ser vi nok ikke på Slottsplassen om noen dager. Intern ro er viktig for Arbeiderpartiet frem til høstens valg.
Hvordan påvirker dette valget?
Det at både Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå kan prioritere egen politikk, uten forstyrrelse fra andre parter, vil nok kunne slå ut positivt for begge partier fremover. Det er stor sjanse for at vi vil se økte tall på meningsmålingene for begge partier, og vi skal ikke se bort fra begge partier vil gjøre det betydelig bedre under stortingsvalget enn hva som har ligget i kortene fra før. Dette betyr igjen at valget vil kunne bli mye mer jevnt og åpent i forhold til politiske blokker, enn hva mange til nå har spådd.
Lettelsens sukk?
Med både Senterpartiets og Arbeiderpartiets vane for å være regjeringspartier, historisk sett, er det nok skuffende for begge at en politisk skilsmisse ble enden på visa. Samtidig trekkes det nok et lettelsens sukk i begge leire, med tanke på at de nettopp nå har god tid på å bygge opp igjen en god relasjon til velgerne for det kommende valget i september.